RENESSANSEN

Det er vanlig å sette et skille i europeisk historie omkring år 1500. Den perioden som hadde vart fra ca år 500, middelalderen, tok da slutt. Spesielt den første halvdelen av denne perioden var dyster og mørk. Det var en periode med liten aktivitet på det intellektuelle området, kristendommen dominerte det som fantes av åndsliv, og utenfor geistligheten var det bare noen få som kunne lese og skrive. Den litterære produksjon bestod hovedsakelig av teologiske verker av minimal interesse. Pavekirken dominerte det politiske liv, og samfunnet var organisert på føydalt vis. Den materielle levestandard var meget lav.
     I et intervall omkring år 1500 begynte det å skje forandringer på praktisk talt alle områder i samfunnet. Luthers opprør førte til at pavekirken ble splittet, den delte seg i den protestantiske kirke og den katolske kirke. Som en følge av denne splittelsen ble kirkens politiske makt kraftig redusert. Den protestantiske kirken var langt mindre interessert i politisk makt enn den gamle kirken, og dette førte i første omgang til en styrkning av de nasjonale kongedømmer. Etterhvert begynte folk også å miste troen på at kongen var innsatt av Gud og at man derfor skulle adlyde kongen uansett hva han måtte finne på å befale. Istedet begynte man å hevde at en regent må følge visse regler dersom hans makt skal betraktes som legitim. Machiavelli, som levet i Firenze fra 1469 til 1527, hevdet riktignok i Fyrsten at den som styrer kun skal ha statens ve og vel for øye, og ikke bry seg om moralske hensyn i forhold til den vanlige mann og kvinne, men senere politiske tenkere som f.eks. John Locke (1632-1704), som vi tidligere har omtalt, fremsatte teorien om at hvert enkelt individ har visse rettigheter som ikke bør krenkes av noen, ikke engang av staten. Montesquieu la frem prinsippet om fordeling av den lovgivende, den utøvende og den dømmende makt på ulike statsorganer i boken Lovenes Ånd i 1748. Dette maktfordelingsprinsippet har hatt stor innflydelse på den politiske utvikling i Vesten. I løpet av kort tid ble endel av disse idéene gjennomført; de fleste land i Vesten fikk etterhvert stor politisk frihet.
     Interessen for å finne ut hvordan verden egentlig ser ut, ble vekket, og det ble foretatt et stort antall oppdagelsesreiser. Nye verdener ble oppdaget av Columbus (som oppdaget Amerika i 1492) og av Magellan (som foretok den første verdensomseiling i årene fra 1519 til 1522).
     De første videnskapsmenn begynte med systematiske undersøkelser av naturen, og det ble gjort betydelige oppdagelser. Leonardo da Vinci (1452-1519) er mest kjent som maler, men han gjorde også endel viktige videnskapelige oppdagelser, bl.a. innen anatomi. De kanskje viktigste oppdagelsene ble foretatt innen astronomien av Kopernikus (1473-1543) og Kepler (1571-1630), som fant ut at solen, ikke jorden, er i sentrum, og at planetene beveger seg i ellipsebaner, ikke sirkelbaner, om solen. Disse oppdagelsene fikk også store konsekvenser for kirkens posisjon, siden det var viktig for kirken at jorden er universets sentrum, og at planetene beveger seg i sirkelbaner. Giordano Bruno (1548-1600) hevdet at verdensrommet er uendelig og at vårt solsystem kun er ett av mange - for dette sørget kirken for at han ble brent på bålet i år 1600. Galileo Galilei (1564-1642) oppdaget endel viktige fysiske lover, bl.a. at alle legemer i fritt fall oppnår samme hastighet uavhengig av legemets tyngde. Dette var i strid med de tradisjonelle oppfatninger, men i overensstemmelse med det man kan observere. Hans forsvar for Kopernikus' heliosentriske verdensbilde førte til slutt til at kirken kastet ham i fengsel, 70 år gammel. Han døde i fengselet, åtte år senere.
     En av historiens aller viktigste oppfinnelser ble også gjort omkring denne tiden, Gutenberg trykte den første bok omkring 1450.
     Også innen kunsten begynte det å skje viktige forandringer, det dukket opp en lang rekke betydelige forfattere, malere, skulptører og arkitekter: Dante (1265-1321), Boccaccio (1313-1375), Chaucer (1340-1400), Thomas More (1478-1535), Erasmus (1466-1536), Michelangelo (1475-1564), Rafael (1483-1520), Tizian (1483-1576), Donatello (1386-1466), Dürer (1471-1528), Holbein (1497-1543), Brunelleschi (1377-1446). Den første av de betydelige nye malere var Giotto (1266-1337). Før ham var malerne ikke interessert i - og heller ikke i stand til - å avbilde den virkelige verden, «de forsøkte i en streng og abstrahert flatestil å uttrykke det opphøyede, det himmelske - ofte vakkert og praktfullt, men uten liv og naturlighet . . . [Giottos malerier] har perspektiv og dybde, hans figurer står fritt i rommet, de er malt med lys og skygge og i dramatisk bevegelse». (Moen, s.176.)
     Det som er i ferd med å skje er at de fundamentale idéer fra klassisk, gresk kultur kommer til anvendelse på alle områder i hele samfunnet. Man kan si at de klassiske, greske idéer er født på nytt. Det er dette som er opphavet til navnet på denne perioden; «renessanse» betyr gjenfødelse.
     Oppdagelsesreiser, videnskap, mer naturtro kunst, skjønnlitteratur, politisk tenkning, vakre bygninger - alt dette er uttrykk for en interesse for og en opptatthet av denne verden vi lever i, en opptatthet vi må tilbake til antikkens Hellas for å finne maken til. Denne holdningen viser noe nytt i forhold til de dominerende holdninger i middelalderen, hvor man i hovedsak kun var opptatt av å forberede seg til livet etter døden.
     Renessansen er tiden hvor de klassiske, greske idéer begynner å få en helt dominerende plass i europeisk kultur. Disse idéene - at mennesket har evne til ved fornuftens bruk å forstå verden omkring seg, at man skal forsøke å leve et godt liv i denne verden og at det viktigste ikke er det liv man eventuelt får i en annen dimensjon etter døden - fører til at kristendommen begynner å miste sin dominerende posisjon, og til at man begynner å tenke rasjonelt på å utnytte naturen for å bedre sin egen levestandard. På grunn av den store politiske frihet som råder fører disse holdningene i løpet av relativt kort tid til opplysningstiden og den industrielle revolusjon med en mer eller mindre kapitalistisk organisering av det økonomiske liv, hvor også arbeidsdeling og den derav følgende økede produktivitet blir et viktig element.
     Innen filosofien får vi etterhvert de første nye systembyggerne - Descartes, Spinoza, Locke, m.fl. - som forsøker å konstruere omfattende systemer med den hensikt å forklare virkeligheten vi opplever omkring oss. Alle systemene som ble laget på denne tiden inneholder selvmotsigelser og feil, men det at disse systemene ble forsøkt laget viser med all tydelig klarhet at man nå vil kvitte seg med alle gamle feiloppfatninger og starte på nytt: verden er forståelig, det er intet mennesket ikke kan forstå dersom det bruker fornuften.

TIL INNHOLDSFORTEGNELSEN
TIL NESTE KAPITTEL

©Vegard Martinsen 2000