MELLOMSPILL

I en lang periode etter Platon og Aristoteles skjer det et gradvis forfall innen den greske kultur, og dette skjer samtidig med at de greske statene etterhvert mister sin selvstendighet. Perioden tar slutt ved at Hellas kommer inn under Romerrikets dominans fra ca år 200 f.Kr. Den greske kulturs glanstid var dermed over, og sentrum for den filosofiske aktivitet flyttet seg fra Hellas til Roma. I denne perioden var det ingen betydelige tenkere overhodet, og de tenkerne som fantes tok konsekvensen av at verden ikke var noe godt sted å være og gikk inn for at man burde trekke seg tilbake fra denne verden for å finne en «indre ro». Her vil vi kort omtale fire av de viktigste retningene i denne perioden.
     Epikureanismen er oppkalt etter Epikur (341-271 f.Kr.). Epikureanismen er blitt forvekslet med hedonismen, men de er egentlig meget ulike. (Hedonismen er behandlet i bokens første del.)
     Epikur tok som utgangspunkt at alle mennesker ønsker nytelse, og han mente at nytelse består i fravær av smerte. Enhver etisk teori må ta utgangspunkt i dette faktum, mente han. Som en konsekvens av dette er det best å leve asketisk og tilbaketrukket, likegyldig i forhold til alt. Det er slik at desto mer man setter pris på noe, desto større sjanse er det for å bli skuffet. Elsker man noen, er det alltid en mulighet for å miste den man elsker, og et slikt tap er meget smertefullt. Epikur var derfor av den oppfatning at det beste er ikke å elske noen.
     Epikur hevdet at mennesket har fri vilje, og at dette er et unntak fra loven om årsak og virkning. Ifølge Epikur er det slik at dersom loven om årsak og virkning gjelder, vil den medføre at mennesket er determinert.
     Også Epikurs forhold til døden bør nevnes: Det er ingen grunn til å frykte døden. «Der hvor døden er, der er ikke du. Der hvor du er, der er ikke døden». Med dette mente han at siden døden er noe levende mennesker ikke kan oppleve, er det ingen grunn til å frykte den. Er man død kan man ikke føle noe, og derfor er det heller ingen grunn for frykt.
     Stoisismen hevdet at lykken er helt uavhengig av ytre goder, lykke er kun resultatet av å leve et liv basert på kunnskap og innsikt. Å leve dydig er det eneste gode, ikke å leve dydig er det eneste onde, alt annet er irrelevant. En stoiker mener derfor at dersom man lever dydig skal man være lykkelig selv om man opplever sykdom, nød, undertrykkelse osv., disse tingene skal man godta med det vi nå kaller stoisk ro. Som et resultat av denne innstillingen var stoikerne lite opptatt av politiske spørsmål.
     Stoikerne var de første som gikk inn for en plikt-etikk. (Denne typen etikk har vi behandlet i bokens første del.) De hevdet at hvert enkelt menneske først og fremst er en del av helheten, og alle har plikt til å arbeide for menneskehetens beste. Det enkelte menneske er dessuten så lite og ubetydelig i forhold til resten av universet, at det ikke bør legge særlig stor vekt på sine egne oppfatninger.
     Stoikerne mente også at siden universet er så lovmessig, må det være skapt av en gud. Denne guden er universets sjel, hevdet de.
     Stoikerne var opphavsmenn til idéen om at alle mennesker, metafysisk sett, er likeverdige. Alle tidligere tenkere hadde vært av den oppfatning at noen grupper av mennesker er hevet over andre, og hadde derfor godtatt alt fra slaveri til kvinneundertrykkelse med det utgangspunkt at kvinner og ikke-grekere («barbarer») er mindreverdige. Stoikerne var videre de første som hevdet at vedtatte lover som gjør forskjell på folk er i strid med naturens egne lover, og at et moralsk menneske må unnlate å adlyde disse lovbestemmelsene. Disse idéene har hatt stor betydning for senere politisk tenkning.
     Den tredje retningen er skeptisismen. Dette er egentlig ikke en filosofisk skole slik som de to ovenfor nevnte, skeptisismen er en holdning som innebærer at man skal være meget kritisk til alle former for sikker kunnskap - sikkerhet oppfattes kun som andre filosofiske skolers dogmatisme. Skeptikerne var uenige seg imellom i hvilken grad de skulle være kritiske; noen hevdet at kunnskap er umulig, andre mente at man ikke engang kan si dette.
     For å støtte opp om dette synet brukte de alle argumenter som tenkes kan; noen hevdet at sansene ikke er til å stole på, andre hevdet at begreperikke eksisterer, noen hevdet at ethvert resonnement kanskje inneholder feil. De elsket paradokser, som f.eks. dette: Dersom en kreter sier at alle kretere lyver, snakker han da sant eller usant? Skeptisismen har eksistert og eksisterer fremdeles i mange forskjellige varianter, og den er også utbredt i våre dager.
     Den siste retningen vi vil nevne er nyplatonismen. Dens fremste representant var Plotin (205-275), som virket i Roma. Hans filosofi gikk kort fortalt ut på at man bør vende seg bort fra denne verdens elendighet og heller vende seg mot formenes verden - en uforanderlig verden med godhet og skjønnhet. Den verden vi lever i er egentlig uvirkelig, mente han; formenes verden, den åndelige verden, er den egentlige virkelighet.
     Han omformet Platons lære dithen at Det Gode, som han kalte Det Ene, er den fundamentale årsak til alt som eksisterer. Om dette Det Ene kan man ikke si noen ting, det er udefinerbart og uforståelig med den menneskelige fornuft, man kan kun fatte det ved en mystisk, ekstatisk opplevelse. Meningen med livet, ifølge Plotin, går ut på å befri sjelen fra det jordiske liv og komme i kontakt med Det Ene.

TIL INNHOLDSFORTEGNELSEN
TIL NESTE KAPITTEL

©Vegard Martinsen 2000