IMMANUEL KANT



Som et resultat av de mer rasjonelle og sekulære filosofiske idéene som ble kjent i Vesten før og under renessansen, begynte nye holdninger å komme til uttrykk. Under opplysningstiden og den begynnende kapitalismen ble folk mer opptatt av å leve et godt liv på jorden fremfor å følge de tidligere så utbredte moralnormer som består i ydmykhet, selvoppofrelse og forberedelse til livet etter døden. Resultatet av dette ble en gradvis økende levestandard, en tiltagende urbanisering, og en større vektlegging på videnskap.
     Dette førte til en reaksjon blant de som ikke var villige til å oppgi den tidligere tidens fundamentale filosofiske holdninger og moralnormer. Denne reaksjonens fremste talsmann var Jean-Jacques Rousseau (1712-1778). I denne forbindelse kan man betrakte Rousseau som Lockes motpol.
     Rousseau var ingen betydelig tenker, men hans idéer fikk stor innflydelse på både Kant, Hegel og Marx.

JEAN-JACQUES ROUSSEAU

Rousseau så på sivilisasjon og bykultur som noe fordervet og umenneskelig. Det riktige er å leve i overensstemmelse med naturen - slagordet «tilbake til naturen» stammer fra ham - og han hyllet «det edle naturmenneske» som ikke er ødelagt av sivilisasjon, kultur og videnskap. I det moderne samfunn lever man et utsvevende liv, er opptatt av kunst, driver handel, forsøker å avsløre naturens mysterier ved hjelp av videnskap, osv. Det ideelle er å leve som et naturmenneske, hevdet Rousseau, i overensstemmelse med sine følelser - han tok eksplisitt avstand fra fornuften - i en tilværelse hvor medfølelse dominerer og egeninteresse ikke finnes.
     Kapitalismen er umoralsk, hevdet Rousseau, fordi den ikke belønner gode intensjoner, men isteden kun belønner det han betraktet som overfladiske dyder som arbeidsomhet og kreativitet. Det er umoralsk å gjøre forskjell på folk, mennesket har ikke fri vilje og kan derfor ikke holdes ansvarlig for sine handlinger - Rousseau mente at den frie vilje er i strid med mekanikkens lover. Kapitalismen medfører sosiale forskjeller, og kan derfor ikke være akseptabel som sosialt system. Rousseaus fremste politiske prinsipp er likhet - egalitarianisme. (Egalitarianisme er nevnt tidligere i boken .)
     Samfunnet må organiseres i overensstemmelse med den allmenne vilje, hevdet Rousseau. Denne allmenne vilje er dog ikke det samme som flertallets vilje. Overfladisk sett kan det se ut som Rousseau var tilhenger av demokrati, men egentlig var han tilhenger av en autoritær styreform hvor all reell makt skal ligge i hendene på en eneste person. Denne personen, «lovgiveren», skal være utenfor det formelle maktapparat, men allikevel ha all makt. (Den politiske maktstruktur i Rousseaus fødeby Geneve var organisert på denne måten. Utganspunktet for dette styret var teoriene til den pietistiske og autoritære kirkereformatoren Calvin (1509-1564).) Den enkelte har plikt til å adlyde lovene fordi de er uttrykk for den allmenne vilje, og denne allmenne vilje er i overensstemmelse med den enkeltes egentlige vilje. Å adlyde loven er derfor å adlyde seg selv.
     For at det enkelte menneske skal kunne akseptere et slikt samfunnssystem, må det indoktrineres fra barnsben av. Det er derfor viktig at skolevesenet er statlig, og også at all annen utdannelse foregår i statlig regi. Denne indoktrineringen kalles sosialisering. I sitt syn på utdannelse var altså Rousseau på linje med Platon.


*      *      *


Immanuel Kant ble født inn i en calvinistisk familie i Königsberg i 1724, og han døde i 1804. Han levet et regelmessig liv, og han var sjelden utenfor hjembyen. Han satte seg inn i Humes filosofi, og denne rendyrkede skeptisismen kom som et sjokk på ham. Etter å ha brukt elleve år på å tenke ut en gjendrivelse, utga han hovedverket Kritik der Reinen Vernunft i 1781. Kant forsøkte i denne boken å finne frem til en slags sammensetning av rasjonalisme og empirisme; han anså begge disse retningene for å være feilaktige. Hans løsning har fått stor oppslutning, og Kants fundamentale filosofiske standpunkter har stor tilslutning i alle intellektuelle miljøer.

METAFYSIKK

Som Hume mente Kant at vi ikke kan vite noe om virkeligheten, bortsett fra at den er der. Enhver filosofisk undersøkelse må derfor begynne med å undersøke hvordan vi oppnår kunnskap. Kants utgangspunkt er derfor et forsøk på å finne ut hvordan vårt sanseapparat og vår bevissthet fungerer.

EPISTEMOLOGI

Hume hadde argumentert for at sikker kunnskap ikke er mulig på noe område, og denne argumentasjonen virket overbevisende på praktisk talt alle som satte seg inn i den. Dette skjedde i en tid hvor Newtons oppdagelser av mekanikkens viktigste lover hadde overbevist alle om at naturen er forståelig og at sikker kunnskap er mulig. Her hadde man en selvmotsigelse, og dette kunne Kant absolutt ikke godta. Kant hevdet at han med sine epistemologiske teorier hadde oppklart denne tilsynelatende selvmotsigelsen. Kant hevdet at all kunnskap må begynne med sansning, med erfaring - noe annet er ikke mulig. Men Kant mente også at dette ikke betyr at all kunnskap nødvendigvis må springe ut fra erfaringen.
     Dersom vi ser oss omkring ser vi trær, hus, biler, osv. Men hvordan kan vi vite at disse tingene er slik som de ser ut for oss? Dette kan vi aldri vite, sier Kant, og hans begrunnelse er at vårt sanseapparat er slik at det på en måte forstyrrer eller forvrenger de signaler som kommer til oss. Av denne grunn kan vi aldri vite noe om virkeligheten slik den egentlig er, vi kan bare vite hvordan den ser ut for oss. De tyske uttrykkene som beskriver denne forskjellen har vi nevnt i bokens første del, Ding an sich om hvordan ting egentlig er, og Ding für mich om hvordan ting ser ut for oss. Den verden vi opplever kaller Kant den fenomenuelle verden, mens den virkelige verden som ligger til grunn for og forårsaker sanseinntrykkene, og som vi aldri kan vite noe om, den kaller Kant for den nomenuelle verden. (Kant er ikke konsekvent med hensyn til om den nomenuelle virkelighet forårsaker våre sanseinntrykk eller ikke, noen ganger sier han at den gjør det, andre ganger sier han det motsatte.)
     Ifølge Kant finnes det kunnskap som ikke springer ut fra erfaringen, dvs. kunnskap som er uavhengig av sansning og erfaring. Han tenkte på utsagn av typen «alt som skjerhar en årsak» og «en kule kan ikke både være svart og hvit over det hele». Disse utsagnene mente Kant er opplagt sanne, og at de er sanne kan man konstatere uten at det er nødvendig å foreta empiriske undersøkelser. Denne type utsagn kalte Kant sanne «a priori», (før erfaringen). Et utsagn som er sant a priori er nødvendigvis sant og det er universelt sant. Overalt og til alle tider vil det være sant at «alt har en årsak» og at «en kule kan ikke både være svart og hvit over det hele». Ifølge Kant finnes det også en annen type sanne utsagn, men hvor sannhetsgehalten ikke er nødvendig eller universell. Slike utsagn kalles - som hos Hume - betingede. Et eksempel på et slikt utsagn er «katter føder levende unger». At dette utsagnet er sant kan vi konstatere ved observasjon. Men det vil ifølge Kant ikke være en selvmotsigelse dersom katter hadde lagt egg istedenfor å føde levende unger. Det kan derfor tenkes at utsagnet er usant, uten at man dermed begår en selvmotsigelse. Den type utsagn hvor sannhetsgehalten må avgjøres ved empiriske undersøkelser, og hvor et annet utsagn ikke vil medføre en selvmotsigelse, kalte Kant sanne «a posteriori», (etter erfaringen). Andre utsagn av denne typen er f.eks. «jorden roterer om sin akse» eller «sukker smaker søtt». Skal man avgjøre om disse utsagnene er sanne, må man foreta empiriske undersøkelser, det er ikke nok å betrakte utsagnene alene. Kant delte altså alle sanne utsagn i to grupper; de som er sanne a priori, og de som er sanne a posteriori.
     Kant foretok også en annen inndeling av sanne utsagn. Denne inndelingen hadde forekommet tidligere i filosofiens historie, men den endelige utformingen kom med Kant. Vi tenker på inndelingen av sanne utsagn i de som kalles analytiske og de som kalles syntetiske.
     At utsagnet «mennesket er et rasjonelt dyr» er sant, kan man fastslå ved kun å betrakte denne setningen alene. Det er ikke nødvendig med empiriske undersøkelser for å se at den er sann, og grunnen er at mennesket er definert som et rasjonelt dyr. Setningen er derfor den samme som «et rasjonelt dyr er et rasjonelt dyr». Dette utsagnet er opplagt sant, og prøver man å benekte det - «et rasjonelt dyr er ikke et rasjonelt dyr» får man en selvmotsigelse. Slike setninger sier Kant er analytiske. Disse setningene er opplagt sanne, men de sier intet annet enn det som allerede ligger i de ordene som er brukt. På den annen side har vi utsagn av typen «mennesket har to øyne». Vi kan ikke si at dette er sant bare ved å erstatte «menneske» med definisjonen - vi kan ikke bare ved å se setningen avgjøre om «et rasjonelt dyr har to øyne». Denne typen utsagn kalte Kant syntetiske.
     Kant konstruerer ut fra disse to oppdelingene, analytisk/syntetisk og a priori/a posteriori, en omfattende teori om hvordan (sanne) utsagn skal klassifiseres.


          |       a posteriori        |      a priori
----------|---------------------------|-----------------------
analytisk | 1 analytisk a posteriori  |  2 analytisk a priori   
          |                           | 
syntetisk | 3 syntetisk a posteriori  |  4 syntetisk a priori  



Alle (sanne) utsagn kan plasseres i en av de fire gruppene i tabellen. Gruppe 1 er opplagt tom, det kan ikke finnes analytiske utsagn, dvs. universelle og nødvendige utsagn, som er avhengige av erfaringen. Gruppe 2 består av de utsagn som kan bekreftes ved å henvise til logikkens lover - ovenfor ga vi eksemplet «et rasjonelt dyr er et rasjonelt dyr». Dette er et sant utsagn som er i klasse 2 fordi vi får en selvmotsigelse - som er i strid med logikkens lover - dersom vi prøver å benekte det. (Logikkens lover er også med i gruppe 2.) Gruppe 3 består av alle sanne utsagn som kan bekreftes ved observasjon, f.eks. «mennesket har to øyne». Ifølge Kant er en benektelse av dette utsagnet ikke i strid med logikkens lover. Hva så med gruppe 4?
     Gruppe 4 kan ikke bestå av utsagn som er basert på erfaring, fordi slike utsagn ikke er universelle og nødvendige. En benektelse av et utsagn i gruppe 4 kan heller ikke medføre en selvmotsigelse, den type utsagn er analytiske. Et utsagn som hører hjemme i gruppe 4 må derfor inneholde universell, nødvendig viten om (det vi opplever som) virkeligheten, men det kan ikke være avledet av virkeligheten, for da hadde det vært a posteriori.
     Finnes det slike utsagn? Kant svarte ja på dette spørsmålet, han hevdet at gruppe 4 omfatter endel utsagn innen matematikk, fysikk og filosofi. Newtons lover befinner seg i denne gruppen, og disse er derfor universelle og nødvendige. I tillegg vil f.eks. utsagn som «summen av vinklene i en trekant er 180 grader» være universelle og nødvendige. Denne oppdelingen fører til at Newtons lover er sikre - de er universelle og nødvendige. Dette i motsetning til Hume, som hevdet at sikker kunnskap om virkeligheten ikke er mulig.
     Nå må vi igjen trekke frem Kants todeling av verden. Det vi opplever er den fenomenuelle verden, men det som virkelig eksisterer er den nomenuelle verden som vi ikke vet noe om. Grunnen til at vi kan ha nødvendig og universell sikker kunnskap om det vi opplever som virkeligheten, dvs. kunnskap som er syntetisk a priori, er at vår bevissthet inneholder visse strukturer eller mekanismer som gjør at verden ser lovmessig og regelmessig ut for oss. (Kant kalte disse strukturene for kategorier, og de er nærmere omtalt nedenfor.) Grunnen til at sikker kunnskap er mulig er altså ikke at virkeligheten er lovmessig, men at vår bevissthet er slik at virkeligheten for oss oppleves som lovmessig.
     Det er altså ikke slik at vi tilpasser oss til virkeligheten, virkeligheten tilpasser seg til oss. Det vi opplever som virkeligheten er noe som ordner seg etter hvordan vår bevissthet er innrettet. Dersom virkeligheten er uavhengig av oss, må vår erkjennelse tilpasse seg til denne virkeligheten, og all kunnskap må ta utgangspunkt i vår opplevelse av denne virkeligheten. I et slikt tilfelle er a priorisk kunnskap umulig. Men dersom det derimot som Kant hevder er slik at det vi opplever som virkeligheten må rette seg etter hvordan vår bevissthet er innrettet, er det ikke urimelig at vi har a priorisk kunnskap. Kant har her foretatt en fullstendig helomvending når det gjelder et av de mest fundamentale spørsmål innen filosofien. Kant selv sammenlignet denne helomvendingen med Kopernikus' revolusjon innen astronomien. (Det ser ut som om stjernene går i sirkelbaner på himmelen og at jorden er i ro, Kopernikus oppdaget at stjernene er i ro og at jorden roterer om sin akse.)
     Det ligger implisitt i Kants teorier at alle menneskers bevissthet har den samme struktur, og at dette er grunnen til at virkeligheten oppleves på samme måte for alle. Siden vi ikke observerer noe objekt som er uavhengig av oss, fører Kants teorier blant annet til at det som tidligere ble betegnet som objektivt nå sies å være inter-subjektivt.
     Til grunn for inndelingen av utsagn i analytiske og syntetiske ligger også et viktig element i Kants begrepsteori. Han går ut fra at et begreps innhold er intet mer enn og intet mindre enn begrepets definisjon, dvs. at begrepet «menneske» er identisk med definisjonen «rasjonelt dyr»; begrepet er en sammenfatning av definisjonen. Istedet for å si «rasjonelt dyr» sier vi «menneske», istedet for å si «mengden av alle punkter med samme avstand til et gitt punkt» sier vi «sirkel», osv. Et begrep er for Kant derfor først og fremst en oppsummering av en definisjon, og ikke primært noe som refererer til ting i virkeligheten.
     Det er også noen andre elementer ved Kants oppfatning av bevisstheten som bør nevnes. Dersom vi opplever noe, eller tenker på noe, vil dette «noe» alltid foregå i tid og rom, dvs. på et bestemt sted og ved et bestemt tidspunkt. Kant hevdet at tiden selv og rommet selv ikke kan sanses eller oppleves. Tid og rom er ifølge Kant noe som vår bevissthet tillegger sanseinntrykket. Tid og rom er a priori tilstede ved all erkjennelse. Tid og rom kan ikke avledes fra våre observasjoner, det vi observerer er i tid og rom. Tid og rom er ikke kategorier, de kalles anskuelsesformer, og de er operative på et mer fundamentalt nivå enn kategoriene.
     Tid og rom er som nevnt ikke det eneste bevisstheten tillegger opplevelsene. Vi observerer ifølge Kant kun sanseinntrykk, men dersom vi ser oss omkring ser vi fysiske objekter. Kant hevdet at det er en mekanisme i vår bevissthet som setter sanseinntrykkene sammen slik at vi opplever gjenstander. Det er også en mekanisme som gjør at vi setter sanseinntrykk sammen i årsak-virkning-relasjoner, det er en mekanisme som gjør at vi erfarer ting som virkelige/uvirkelige, mulige/umulige eller nødvendige/betingede. Det er også flere slike ordningsmekanismer eller kategorier enn de som er nevnt her, det er tolv ialt, fordelt i fire grupper.
     Ifølge Kant skal vi benytte fornuften for å oppnå kunnskap, men hans filosofi innebærer også at ikke all kunnskap kan oppnåes på denne måten, fornuften er begrenset. Fornuftsmessig tenkning kan bare gi oss informasjon om den verden vi opplever, om den fenomenuelle verden. For å oppnå kunnskap om den nomenuelle verden, om verden slik den «egentlig er», må vi bruke andre erkjennelsesformer, vi må tro. Det er derfor kun ved tro vi kan oppnå kunnskap om de viktige ting, som f.eks. moralnormer.


ETIKK

Som vi vet er etikken den gren av filosofien som setter normer for rett og galt. Men hva skal regnes som godt, hva skal regnes som gode handlinger? Vi kan aldri, hevdet Kant, kjenne til alle konsekvenser en handling har. Derfor kan det vise seg at en handling som var godt ment får uheldige konsekvenser. Dette er grunnen til at Kant - i likhet med Rousseau - ikke vil legge hovedvekten på en handlings konsekvenser, men på intensjonen, sinnelaget, hos den som utfører handlingen. (En slik etikk kalles en sinnelagsetikk.) Dersom meningen eller hensikten med en handling er god, skal handlingen regnes som god uavhengig av de konsekvenser handlingen får. Kant hevdet at den gode vilje «er det høyeste av alle goder og forutsetningen for alle andre goder». (Jones IV, s.71.)
     Men hva regner Kant for en god hensikt? I tiden før Kant var det vanlig å hevde at en etisk god handling er en handling som er til fordel for en selv (egoisme) eller andre (altruisme). Kant delte ikke denne oppfatningen. Han hevdet at en handling som bestemmes av formål som lykke eller nytte for en selv eller andre ikke har noen etisk verdi i det hele tatt. Fremgang for en selv eller andre er etisk sett irrelevant. Men dersom det å oppnå fordeler for seg selv eller andre ikke er etisk relevant, hva skal i et slikt tilfelle fungere som norm for etiske handlinger? Kant hevdet at han hadde et svar på dette. En handling, påstod han, er god dersom den er utført med utgangspunkt i et sinnelag som aksepterer at man skal gjøre sin plikt. Handlinger som utføres fordi det er en plikt å utføre dem er etisk gode, og det er kun disse handlinger som kan sies å være etisk gode. Om en handling medfører nytte for en selv eller andre er etisk sett irrelevant. Selv handlinger som er plagsomme eller skadelige kan være etisk sett høyverdige. I sin filosofihistorie har Arne Næss karakterisert Kants etikk slik: «Det største mennesket kan eie, er en begeistring over å gjøre pliktene, selv om de volder ulyst i avgjørelsesøyeblikket og selv om alle naturlige tilbøyeligheter stritter imot.» (Næss II, s.202.)
     Også på spørsmålet om hva slags handlinger man har plikt til å utføre har Kant et svar. Riktignok ikke en liste over akseptable handlinger, men en regel - en maksime - som han mente er universell. Denne regelen, som han kalte det kategoriske imperativ, lyder slik: Man bør handle slik at begrunnelsen for handlingen skal kunne bli gjort til en allmenngyldig lov. Dette betyr at dersom man gjør noe, skal man kunne akseptere at alle andre mennesker gjør akkurat det samme. Det kategoriske imperativ vil derfor f.eks forby tyveri, løgn, osv., fordi samfunnet vil bryte sammen dersom alle stjeler eller lyver. Kant selv ga som eksempel at det kategoriske imperativ setter forbud mot å låne penger, fordi hvis alle låner penger vil det til slutt ikke være penger igjen å låne og samfunnet vil ikke kunne fungere.
     Den som vil leve et moralsk liv må altså ikke bare følge denne moralloven uten unntak, han må gjøre det av pliktfølelse, og ikke fordi han selv på en eller annen måte oppnår fordeler av det.
     Dette betyr at en kantianer aldri kan lyve, han må alltid fortelle sannheten, også f.eks. når han står overfor en ransmann som vil vite hvor han har gjemt sine verdisaker. Selv i en slik situasjon er det en plikt å fortelle sannheten, uansett hvilke ulemperdet måtte medføre; moralsk dyd er ifølge Kant ikke til for at man skal oppnå fordeler for seg selv.
     Det er lett å forstå at den som lever etter en slik etikk ikke vil få et lykkelig liv. Men på alle områder i samfunnet kan man ifølge Kant observere at det ikke er noen sammenheng mellom dyd og lykke. I samfunnet ser man folk som opplagt ikke lever et liv i overensstemmelse med det Kant mente var etisk godt, men som allikevel er lykkelige. Likeledes ser man mennesker som lever et moralsk liv, men som ikke er lykkelige. Kant nektet å godta at verden kunne være slik innrettet, og derfor var han overbevist om at det måtte være et liv etter døden hvor man blir belønnet eller straffet alt etter hvordan man har levet sitt liv på jorden. Siden man ikke kan finne ut at det er et liv etter døden ved å bruke fornuften, må man godta dette ved å tro. På samme måte begrunnet Kant at man må godta Guds eksistens; Gud eksistere siden han skal velge ut de som skal belønnes og de som skal straffes. (Denne begrunnelsen for Guds eksistens kalles det moralske argument. Forøvrig avviste Kant alle de andre argumenter som tidligere hadde blitt fremsatt for Guds eksistens.) Guds eksistens kan ikke begrunnes ved å bruke fornuften, derfor må man tro. Ifølge Kant var dette argumentet holdbart, han mente han hadde vist at fornuften kun ga viten om den fenomenuelle verden, ikke om den nomenuelle verden.
     Det var ikke bare Gud og udødelighet han kom frem til ved tro, også viljens frihet ble begrunnet på samme måte. I den verden vi opplever, den fenomenuelle verden, der finnes loven om årsak og virkning. Ifølge Kant medfører dette at mennesket er determinert, dvs. ikke har fri vilje. Men i den nomenuelle verden finnes det ingen naturlover slik vi kjenner dem, der finnes den frie vilje. Den fenomenuelle verden er årsaksbestemt, men hva som skjer der er ikke relevant, etisk sett; det viktige skjer i den nomenuelle verden. Hvert individ består av to deler, en nomenuell del og en fenomenuell del, og hva som skjer med den fenomenuelle delen, den delen vi opplever som oss selv, er etisk sett irrelevant.


POLITIKK

Kant arbeidet hovedsakelig med epistemologiske og etiske spørsmål, og han hadde lite å si om politikk.
     Kants politiske syn avvek ikke fra det som dominerte i opplysningstiden: statens oppgave er kun å sikre fred og rettferdighet; det er ikke en statlig oppgave å sørge for den allmenne velstand.
     Kant forfektet en demokratisk styreform og begrensninger på statens makt, men han var ikke tilhenger av full politisk frihet. Slik frihet betyr at alle kan handle i overensstemmelse med sine egne vurderinger, og på dette grunnlag er det umulig å organisere et stabilt samfunn, mente han. For å få til et fredelig og harmonisk samfunn må den enkelte gi avkall på deler av sin frihet. Kant hevdet derfor at enhver borger har plikt til å adlyde de lover og forordninger som gjelder til enhver tid.


ESTETIKK

Kant la frem sine estetiske teorier i Kritik der Urteilskraft (1790). I denne boken legger han ikke bare frem sine egne idéer, han tar også opp endel idéer som andre hadde arbeidet med tidligere. Kant integrerer disse idéene til et omfattende teoretisk byggverk som har hatt stor innflydelse på både kunst og estetikk etter ham. Kritik der Urteilskraft regnes for å være det første betydelige verk om estetikk etter Aristoteles' Poetikken. Vi husker fra epistemologien at Kant hevdet at bevisstheten har visse kategorier som gjør at vi opplever en lovmessig verden bestående av gjenstander, naturlover, osv. Betrakter vi et kunstverk derimot, er disse kategoriene ikke operative i det hele tatt, hevdet han. En estetisk vurdering er nemlig ikke erkjennelsesmessig arbeid for bevisstheten, det er kun en lek.
     Kant sluttet opp om det syn at det er et skille mellom kunstverker og nytte-objekter, og han gikk så langt som å hevde at et kunstverk, for å kunne regnes som et kunstverk, ikke må tjene noe formål i det hele tatt. På samme måte som i etikken, hvor moralske handlinger skal være blottet for nytte i enhver form, mente Kant at enhver tanke, ethvert ønske som innebærernoe formål i forbindelse med et kunstverk, automatisk reduserer kunstverkets ver di. Dersom man f.eks. fatter interesse for motivet i seg selv, blir kunstverket «besudlet» av egeninteressen. Med denne oppdelingen styrket Kant det tradisjonelle skillet mellom det ideelle og det reelle.


J.G. FICHTE

Fichte(1762-1814) var sterkt influert av Kants fundamentale filosofiske idéer, men skilte seg sterkt fra ham på ett viktig punkt. Kant var som nevnt tilhenger av opplysningstidens idealer om et liberalt demokrati med en sterkt begrenset statsmakt. Fichtes politiske syn var annerledes. Han hevdet at individet er uvesentlig, og at all makt skal samles i staten. Følgende sitater fra hans bok Die Grundzüge des Gegenwärtigen Zeitalters (1806) illustrerer dette: «Individet har ikke noen virkelig eksistens siden det ikke har noen egenverdi, men må og bør reduseres til intet, mens menneskeheten («Gattung») alene er det som må betraktes som virkelig eksisterende.» (Verlag Felix Meiner, Hamburg 1956, s.41. «Gattung» kan også oversettes med rase eller art.) «Den som ønsker et liv eller en eksistens eller glede på noen annen måte enn som en del av menneskeheten eller for menneskeheten, er, fundamentalt sett . . . bare et ondt, primitivt, og derfor, ulykkelig menneske.» (ibid., s.38.) « . . . det finnes kun en dyd - å glemme sin egen personlighet, og kun en synd - å gjøre seg selv til gjenstand for sine tanker». (ibid., s.38.) På bakgrunn av dette ønsket han at staten skal styres av en elite. Staten skal forøvrig ha all politisk og økonomisk makt, og av denne grunn regnes Fichte av enkelte som den første sosialist.




TIL INNHOLDSFORTEGNELSEN
TIL NESTE KAPITTEL

©Vegard Martinsen 2000