GEORG W. F. HEGEL



Hegel ble født i Stuttgart i 1770. Han var professor i filosofi, først i Heidelberg, deretter i Berlin, helt til han døde i 1831. Selv om hans filosofi er meget vanskelig tilgjengelig, var han som lærer og foreleser svært avholdt. Hans tenkning fikk stor innflydelse, og han ble nærmest betraktet som den prøyssiske stats offisielle filosof.


METAFYSIKK OG EPISTEMOLOGI

Hegel delte ikke Kants oppfatning om at verden er delt opp i to deler, den fenomenuelle verden - verden slik den ser ut for oss, Ding für mich, og den nomenuelle verden - verden slik den egentlig er, Ding an sich. Kant hevdet at vi ikke kan vite noe om den nomenuelle verden, og til dette spør så Hegel: Hvis vi ikke kan vite noe om den nomenuelle verden, hvordan kan vi vite at den i det hele tatt eksisterer? Hegel avskrev med andre ord «verden slik den egentlig er», og hevdet at det eneste som finnes er verden slik den ser ut for oss.
     Hegel hevdet videre at vi ikke observerer en uavhengig virkelighet; det som skjer er at vi observerer et samspill av bevissthet og virkelighet. Hegel skilte med andre ord ikke mellom bevissthet og virkelighet.
     En følge av Hegels oppfatning på dette punktet er at sannhet må defineres på en ny måte. Tidligere hadde man som nevnt i bokens første del definert sannhet ved å si at et utsagn er sant dersom dets innhold er i overensstemmelse med - korresponderer med - virkeligheten. Et eksempel på bruken av denne teorien er å hevde at utsagnet om at John Wilkes Booth skjøt president Lincoln er sant siden det finnes vitner som så at han gjorde det. Dvs. ved observasjon av virkeligheten kan man finne ut hva som har skjedd.
     Korrespondanseteorien forutsetter at det finnes en uavhengig virkelighet, og at vi observerer denne virkeligheten. Men dersom noen virkelighet ikke finnes, må man definere sannhet på en annen måte. Hegel definerte sannhet slik: et utsagn er sant dersom dets innhold stemmer overens med - er koherent med - alle andre sanne idéer man har. Denne teorien kalles koherensteorien. Ifølge denne teorien er utsagnet om at Booth skjøt Lincoln sant fordi det stemmer overens med andre vitneutsagn, det stemmer overens med utsagn om motiv, anledning, uttalelser fra Booth selv, osv. Koherensteorien danner noe av bakgrunnen for Hegels velkjente aforisme om at «det sanne er det hele».
     Virkeligheten, mente Hegel, er ikke-materiell, den er en kosmisk absolutt idé, og han omtalte denne absolutte idéen vekselsvis som Det Absolutte, Ånden, Verdens-fornuften og Gud. Hegel var altså en metafysisk idealist.
     Denne Absolutte Ideen er ikke statisk, den gjennomgår kontinuerlige forvandlingsprosesser, den gjennomløper på en lovmessig måte forskjellige stadier - Hegel forfektet det syn at prosesser er det primære. Et av disse stadiene er det vi nå opplever som den materielle verden. Alt som ser ut som objekter omkring oss - også hvert enkelt menneske - er intet annet enn manifesteringer av denne Ånden. Hvert enkelt menneske er altså ikke først og fremst et selvstendig individ, men en manifestering av Det Absolutte.
     Historien, ifølge Hegel, er historien om Det Absoluttes utvikling, og denne utviklingen er en systematisk, lovmessig progresjon av motsigelser, av Hegel kalt tese og anti-tese. Disse motsigelsene opphever hverandre i en syn-tese, og til denne syntesen - som blir en ny tese - oppstår det en ny antitese, osv. Denne utviklingsmodellen kalles dialektisk. Hegel mente at den samme modellen må brukes for korrekt tenkning. Han avviste derfor Aristoteles' logikk og begrunnet dette med at den forutsetter en verden bestående av objekter. Men ifølge Hegel er virkeligheten dynamisk, full av motsigelser, og kan kun forståes ved hjelp av en dialektisk metode.


ETIKK OG POLITIKK.

Hegel hevdet konsekvent og med styrke at det enkelte individ må være fullstendig underordnet fellesskapet, staten. «Dersom staten krever den enkeltes liv, må den enkelte ofre det», hevdet han. (Peikoff, s.35.)
     Bakgrunnen for dette synet er Hegels oppfatning om at fellesskapet, gruppen, er viktigere enn alt annet. Den enkelte må oppgi sin individualitet og slutte seg sammen med alle andre individer, og det samfunn man derved oppnår danner en ny kollektiv enhet - staten. Samfunnet betraktes av Hegel ikke som en samling individer, men som et eget individ, en egen organisme. Dette nye individet, staten, har egen vilje og en egen hensikt med sin eksistens. Staten er et uttrykk for Det Absolutte, den er skapt av Gud og har all rett til å kreve alt av de individer som den består av. Staten er ikke et middel for mennesker til å oppnå et mål, staten er et mål i seg selv. Staten skal heller ikke være underlagt vanlige, moralske lover. Hegel var derfor også imot tanken om at statens ledere skal velges på demokratisk vis, han var tilhenger av en autoritær styreform. Makthaverens forordninger er alltid uttrykk for folkets egentlige vilje, hevdet han. (Denne idéen kom som vi har sett opprinnelig fra Rousseau.)
     Siden det finnes flere nasjoner, mente Hegel at krig iblant er uunngåelig. Krig er et uttrykk for Åndens utvikling, og den nasjon som vinner en krig har Ånden på sin side. Rettferdighet og makt er derfor ifølge Hegel sammenfallende.
     Bertrand Russell har oppsummert Hegels statsteori på følgende måte: den «rettferdiggjør ethvert indre tyranni og enhver ytre aggresjon som tenkes kan». (Russell, s.711.)
     Til tross for dette hevdet Hegel at han var tilhenger av frihet. For ham var det ingen motsetning mellom hans ønske om at staten skulle ha all makt over alle enkeltindivider, og hans ønske om frihet for alle. Hegel hevdet at frihet er retten til å adlyde de lover som gjelder, fordi loven er uttrykk for individets egentlige vilje. Om det er uoverensstemmelse mellom hva staten ønsker og hva individet ønsker, er dette kun et uttrykk for at individet ikke vet sitt eget beste.


ROMANTIKKEN

Kant var forløper for den romantiske skole innen filosofien. Verken Kant eller Hegel tilhører denne retningen; ingen av dem går eksplisitt imot fornuften, men etterfølgere som Fichte, Schopenhauer og Nietzsche hadde få eller ingen motforestillinger mot å hevde at fornuften kun gir oss kunnskap om en overfladisk verden av illusjoner, og ikke kan gi oss kunnskap om den dypere virkeligheten. For å oppnå virkelig kunnskap må man benytte erkjennelsesformer som følelser, pasjon, impulser, intuisjon, tro, instinkt. Mennesket fremstilles ikke først og fremst som et rasjonelt vesen, men som et følelsesmessig vesen, og det må leve sitt liv i overensstemmelse med dette. Dette er en videreutvikling av Kants syn; han hevdet at det kun er ikke-rasjonelle erkjennelsesformer som tro og følelser som kan gi oss kunnskap om den fundamentale virkelighet: den nomenuelle verden.
     Ifølge Arthur Schopenhauer (1788-1860) er det i hvert menneske en motsetning mellom intellekt (fornuft) og vilje (følelser). Fornuften gir kun informasjon om den overfladiske virkelighet, men viljen gir oss direkte og sann kunnskap om virkeligheten slik den egentlig er. Han hevdet til og med at også den metafysiske virkelighets essens er Vilje. Ifølge Schopenhauer er alt egentlig ett, og det finnes ikke mange individuelle viljer, men kun en, altomfattende Vilje, som utfolder seg i hvert enkelt menneske.
     Schopenhauer var påvirket av orientalsk tenkning, og dette kommer blant annet til uttrykk i hans fundamentale pessimisme; han mente at lidelse, smerte og nederlag er menneskets uunngåelige skjebne. Det man kaller lykke er egentlig ikke annet enn noen få øyeblikks fravær av smerte, og dette kan best oppnåes ved at mennesket prøver å utrydde sin egen vilje, ofrer alle individuelle ønsker og behov og lever et asketisk liv. Han hevdet endog at fravær av egeninteresse er selve «kriteriet på en moralsk handling» .(Peikoff, s.86.)
     Friedrich Nietzsche (1844-1900) var påvirket av Schopenhauer. Han var meget usystematisk i sin filosofering og kan av den grunn taes til inntekt for svært mange forskjellige oppfatninger. Det ser allikevel ut til at de viktigste punktene i hans filosofi er som følger: Som Schopenhauer hevdet han at det er en kamp mellom intellekt og vilje, men i motsetning til Schopenhauer hevdet Nietzsche at virkeligheten er en manifestering av mange forskjellige viljer. Disse viljene ønsker å hevde seg selv til fortrengsel for andre, hver vilje ønsker makt og derfor er alle disse viljene i strid med hverandre. (Her var Nietzsche influert av en tolkning av Darwins evolusjonsteori som gikk ut på at den biologiske utvikling skjer ved at forskjellige individer, og forskjellige arter, «kjemper» med hverandre, og at de best egnede overlever i «kampen for tilværelsen».)
     Nietzsche sluttet opp om den metafysiske teori om at virkeligheten består av prosesser; her var han på linje med Heraklit og Hegel. Nietzsche beundret forøvrig antikkens Hellas, om enn på en uvanlig måte; han hevdet at den tenkning som Sokrates, Platon og Aristoteles stod for var et uttrykk for denne kulturens forfall. Nietzsche var også fiendtlig innstilt til kristendommen, som han hevdet var en slags «fattigmannsplatonisme». «Gud er død» påstod han, og mente at den kristne filosofi måtte forkastes fordi den var årsaken til det han oppfattet som krisen i Vestens kultur i slutten av forrige århundre. Kristendommen, som stod for det Nietzsche betegnet som en forbrytelse mot livet, representerte et sammenhengende angrep - over en periode på nesten 2000 år - fra de svake mot de sterke. Nye verdier måtte etableres, verdier som kunne lede menneskeheten igjennom krisen: mot, stolthet, hensynsløshet, rå styrke, makt.
     Nietzsche delte menneskeheten inn i to; noen er overmennesker og er skapt til å ha makt over andre, de fleste er undermennesker, og disses lodd er å bli styrt - Nietzsche var faktisk tilhenger av slaveri. Overmenneskene er stolte, aristokratiske, de er amoralske og krigerske, de forakter de svake, de lever farlig og i overensstemmelse med viljen, de er egoister. Det var disse Nietzsche beundret. To av Nietzsches verker har titler som karakteriserer overmenneskene; de har Vilje til makt og de befinner seg Hinsides godt og ondt. (Disse titlene er dog ikke Nietszches egne.) Undermenneskene på den annen side, er feige, svake, ydmyke, redde, fornuftige, de er konformister, altruister og de hater de sterke.
     Det er ikke slik at den enkelte velger hvilken av disse to grupper han vil tilhøre, Nietzsche var determinist og mente at hvert enkelt menneske er født til enten det ene eller det andre.




TIL INNHOLDSFORTEGNELSEN
TIL NESTE KAPITTEL

©Vegard Martinsen 2000