FILOSOFIEN I
DET TYVENDE ÅRHUNDRE



I det tyvende århundre øket den materielle levestandard sterkt i alle vestlige land. En av følgene av dette var at det ble satset mer ressurser på alle typer forskning, og det ble derfor også en stor økning i den filosofiske aktivitet. Dette skjedde ikke bare innenfor offentlig finansierte universitetsmiljøer, også utenfor de etablerte akademiske miljøer dukket det opp tenkere som fikk stor innflydelse. Det tyvende århundre frembrakte således et stort antall nye filosofiske retninger. I dette kapitlet vil vi se nærmere på tre av de mest innflydelsesrike retningene.


PRAGMATISMEN

På slutten av det forrige århundre var det enkelte filosofer, hovedsakelig i USA, som hevdet at filosofien var blitt mer og mer abstrakt og virkelighetsfjern. Filosofien var preget av forestillinger om nomenuelle verdener, Absolutte Ånder, platonske former i en annen dimensjon, osv. Disse amerikanske filosofene var opptatt av andre ting: Filosofien skulle være praktisk, den skulle være rettet mot å løse reelle, dagligdagse problemer. Disse filosofene - de fremste var Charles Peirce (1839-1914), John Dewey (1859-1952) og William James (1842-1910) - dannet en ny filosofisk retning som fikk navnet pragmatismen. (Ordet kommer fra det greske «pragma», som betyr handling, praksis.)
     Disse tenkerne hevdet at filosofi skal brukes til å veilede konkret handling. Mennesker tenker for å oppnå praktiske resultater, hevdet de, en idé eller en teori er et redskap, et instrument som sier oss noe om hvordan vi skal handle, hvordan vi skal oppføre oss. Disse tenkerne brøt derfor med den tidligere tradisjon om at filosofiens oppgave er å finne svar på de fundamentale spørsmål og problemstillinger.
     Pragmatismen betraktet tenkning som noe man må gjøre for å kunne handle - tenkning er først og fremst veiledning for handling. Grunnen til at vi handler, ble det hevdet, er at vi ikke er fornøyde med den situasjon vi nå er i, og at vi ønsker å forbedre den. Dewey hevdet at tenkning er en dis-ease, en sykdom: vanligvis er vi tilfredse - at ease - men når vi ikke er tilfredse, er vi i en tilstand som kan karakteriseres som dis-ease, og det er i slike situasjoner vi må tenke. Pragmatikerne hevdet altså at i vanlige, dagligdagse situasjoner er tenkning unødvendig, da er det tilstrekkelig at vi oppfører oss slik vi vanligvis gjør. Det er først når det dukker opp en uforutsett situasjon at vi må tenke, og tenkning er kun nødvendig når vi skal bringe en ubehagelig situasjon til opphør.
     En idé eller en teori er av pragmatikerne definert som en plan for handling. Skal vi handle må vi først ha en plan, og denne planen er en idé eller en teori. De hevdet endog at en idé bare har mening dersom den er en plan for handling. Meningen med idéen eller teorien definerte de som de praktiske konsekvenser idéen har. En idé som ikke er en slik plan, eller som ikke har noen opplagte praktiske konsekvenser, er for pragmatikerne fullstendig meningsløs og må forkastes.
     La oss se på noen eksempler på anvendelser av denne tilnærmingsmåten. Anta at man har en idé om at en person er 180 cm høy. Denne idéen er en plan for handling fordi den sier at klær av en viss størrelse ikke vil passe, at vedkommende må bøye seg dersom han går igjennom en lav dør, osv. Et annet resultat av denne tilnærmingsmåten er at problemstillingen om hvorvidt materialisme eller idealisme er korrekte teorier om virkelighetens fundamentale beskaffenhet, må avvises. Disse ulike teoriene - materialisme og idealisme - medfører nemlig ikke ulike planer for handling; ingen av dem benekter at verden oppleves som bestående av objekter - og derfor må hele problemstillingen forkastes.
     En idé er altså ifølge dette synet intet mer enn og intet mindre enn en plan for handling. Imidlertid er det slik at iblant fører en handling til uønskede resultater. Dette, sa pragmatikerne, gir oss en mulighet til å definere sannhet: en idé som virker, dvs., som fører til de ønskede konsekvenser, er sann. En idé som ikke fører til de ønskede konsekvenser, er usann. (Her er det viktig å være oppmerksom på formuleringen. De sa ikke at en idé virker fordi den er sann, de sa at en idé er sann fordi den virker.) Vi kan ifølge Dewey aldri vite på forhånd om en idé er sann eller ikke: « . . . vi har viten kun etter at vi har handlet og som konsekvens av handlingen.» (Dewey: The Quest for Certainty, Minton, Balch & Co., New York 1929, s.276.)
     Av denne definisjonen av sannhet følger pragmatismens metafysiske fundament: Det eksisterer ikke noen virkelighet uavhengig av oss, og det er ikke slik at vi betrakter virkeligheten ved å benytte vår bevissthet. Ifølge pragmatismen blir virkeligheten skapt ved at vi formulerer idéer og teorier, og så handler på basis av disse. Dette går klart frem av f.eks. Deweys egne verker. Han skriver et sted at det er galt å hevde «at kunnskap består i oppdagelser av virkeligheten, en virkelighet som eksisterer forut for og uavhengig av erkjennelse . . . » (ibid., s.44.) Dewey påstår videre at «tenkningens oppgave er ikke å tilpasse seg eller reprodusere (conform to or reproduce) egenskaper som objekter på forhånd har . . . » (ibid., s.137.) (Her kan man merke påvirkningen fra Hegels filosofi; Dewey var forøvrig hegelianer i sin ungdom.) Virkeligheten er ifølge pragmatikerne ubestemt inntil vi har undersøkt den; ved en undersøkelse gir vi virkeligheten identitet, vi oppdager den ikke. I overensstemmelse med dette hevdet pragmatikerne at metafysikk er et meningsløst emne.
     Pragmatikerne avviste derfor alle muligheter for evige, allmenngyldige sannheter, og de avviste alle fundamentale prinsipper og absolutter. De hevdet at man skal leve sitt liv på vanlig måte, og løse problemer ved å prøve seg frem etterhvert som de dukker opp. Det finnes ingen prinsipper som kan danne basis for løsninger: hva som virket igår virker kanskje ikke idag. Dewey gikk på dette område så langt som det var mulig å gå. Han påstod at siden logikkens lover har fungert så godt og i så lang tid, er det på tide at de skiftes ut. (Dewey: Logic, Holt & Co., New York 1938, s.82,90,94.) Logikkens lover er for pragmatikerne en konvensjon laget på et vilkårlig grunnlag, og derfor må de kunne forkastes eller forandres når det måtte passe.
     Det er lett å se av dette at pragmatismen fundamentalt sett er en form for subjektivisme. Pragmatikerne hadde heller ingen problemer med å innrømme dette, og de delte seg i to hovedretninger: den ene er mer personlig-subjektivistisk, representert ved James, den andre er mer autoritær-subjektivistisk, representert ved Peirce og Dewey.
     Den personlig-subjektivistiske retningen innebærer at det som er sant er sant for hver enkelt person for seg, og således ikke nødvendigvis sant for andre. Den andre retningen innebærer at det som er sant på et område må avgjøres av fagfolkene på det relevante område. F.eks. er relativitetsteorien ifølge dette synet sann nå fordi fysikere flest mener at denne teorien idag best beskriver hvordan partikler oppfører seg ved høye hastigheter. På samme måte var utsagnet «jorden er flat» sant i tidligere tider.
     La oss for å illustrere dette skillet mellom de to retningene også se på holdningen til gudstro. Pierce og Dewey hevdet at forestillingen om Gud ikke har noen praktiske konsekvenser overhodet - virkeligheten vil være nøyaktig den samme selv om Gud ikke eksisterer - og de forkastet derfor forestillingen om Guds eksistens. James inntok en annen holdning: mange mennesker har et følelsesmessig forhold til Gud, og for disse betyr Gud mye, for dem har forestillingen om Gud praktiske konsekvenser - forestillingen om Gud er derfor meningsfylt for dem. For James er det derfor riktig å si at Gud eksisterer for den som tror.
     Pragmatikerne har som man kunne vente en nominalistisk begrepsteori. Det finnes, hevdet de, ingen objektive kriterier som basis for begrepsdannelse, det finnes kun hensiktsmessige og mindre hensiktsmessige måter å ordne data på.
     Ifølge pragmatikerne finnes det altså verken noen absolutt virkelighet eller noen absolutte kriterier for erkjennelse. Deres etikk hevdet i tråd med dette at det ikke finnes noen absolutte, allmenngyldige goder: det som er godt er det som virker, det som løser problemer - i den konkrete situasjonen. Pragmatikerne forfekter derfor ingen fundamentale prinsipper - de er ikke utilitarianere, ikke egoister, ikke altruister. De hevdet at siden valg forekommer i bestemte situasjoner, og siden alle disse situasjonene er forskjellige og i tillegg kompliserte og uoversiktlige, kan man ikke fastlegge noen prinsipper som vil være anvendbare i mange forskjellige situasjoner. I enhver situasjon må man derfor prøve seg frem, og det er intet grunnlag for å hevde at de løsninger (dvs. de prinsipper) som virket igår også vil virke idag - virkeligheten er jo ubestemt. Det man må gjøre er å velge så godt man kan i den foreliggende situasjon.
     Heller ikke i politikken er pragmatikerne tilhengere av absolutte prinsipper. De er motstandere både av rettighetsteorier, som kapitalismen bygger på, og av fullt statsstyre, som sosialismen innebærer. (Dewey var forøvrig en erklært anti-kommunist.) De er allikevel kollektivister: Dewey hevdet at intelligens ikke er «en individuell egenskap», men tilhører fellesskapet, den er en sosial ressurs (social asset). Dermed var de tilhengere av velferdsstaten som politisk system.
     Dewey var, som så mange tidligere filosofer, opptatt av undervisning og utdannelse. Han utarbeidet et omfattende pedagogisk system som har fått stor utbredelse, spesielt i USA, hvor det kalles progressive education. Denne pedagogikken er bygget på den pragmatiske filosofien og legger større vekt på at man skal lære ved å handle, ved å eksperimentere, learning by doing, enn ved å tenke. De hevder også å legge stor vekt på metode fremfor å opplyse om fakta - we don't teach history, we teach Johnny. Også tilpasning til gruppen er en viktig del av denne pedagogikken. Et annet viktig element er at hvert barn bør kunne leve ut det pragmatikerne hevder er dets impulser og instinkter, dog på en slik måte at barnet er underordnet gruppen.


SPRÅKFILOSOFI

Under denne overskriften vil vi på en generell måte omtale noen fundamentale trekk ved et stort antall varianter innen moderne filosofi. Disse variantene går under navn som positivisme, lingvistisk analyse, logisk positivisme, logisk atomisme, logisk empirisme. Mange vil hevde at det er viktige forskjeller mellom disse, men her vil vi kun holde oss til noen få, dominerende fellestrekk ved disse retningene.
     Franskmannen Auguste Comte (1798-1857) regnes som opphavsmann til denne retningen, andre fremtredende representanter er Schlick, Carnap, Reichenbach, Hempel, Ayer. Her vil vi legge hovedvekten på de mest kjente av språkfilosofene, Ludwig Wittgenstein (1889-1951) og Bertrand Russell (1872-1970).
     Et hovedpoeng i denne retningen er at metafysikk kun er et primitivt stadium av naturvidenskapene, dvs. matematikk, fysikk, kjemi, astronomi osv., og at filosofien ikke skal beskjeftige seg med det de kalte «metafysisk spekulasjon». Her var altså språkfilosofene enige med pragmatikerne. Enkelte språkfilosofer avviste at etikk er en gren av filosofien, og hevdet at etiske problemstillinger hører inn under psykologien. Videnskapene må forøvrig begrense seg til den «positive» erfaring. Filosofiens hovedoppgave er derfor ikke å finne svar på de fundamentale spørsmål, filosofiens oppgave er å analysere og klargjøre språket. Et viktig moment for mange av disse tenkerne var at filosofiske problemer er uløste ene og alene fordi språket er uklart. Ved å klargjøre språkbruk vil filosofiske problemer bli borte av seg selv, hevdet de.
     Det er to fundamentale prinsipper som alle disse filosofene bygger på. Det ene er at de godtar Hume og Kants skille mellom nødvendige (analytiske) utsagn og betingede (syntetiske) utsagn. (Denne inndelingen har vi behandlet i kapitlene om Hume og Kant.) Det andre er at de har en spesiell holdning til hva det vil si at et utsagn er verifiserbart. Vi skal gå igjennom disse to prinsippene.
     Som vi husker skilte David Hume mellom utsagn som er betingede og utsagn som er nødvendige. De betingede (syntetiske) utsagn beskriver hvordan observerte fakta tilfeldigvis forholder seg; et betinget utsagn kan være usant i neste øyeblikk. Utsagnet «solen står opp hver morgen» har hittil vært sant, men det kan ifølge Hume være usant imorgen. I sitt verk Tractatus Logico-Philosophicus påstod Wittgenstein det samme: «Det er en hypotese at solen vil stå opp i morgen, og dette betyr at vi ikke vet om den vil stå opp.» (Sats 6.36311.) Den andre typen utsagn er de som nødvendigvis er sanne, de analytiske utsagn. Disse utsagn sier ifølge Hume intet om virkeligheten, de sier kun noe om hvordan vi har valgt å bruke ord. Et eksempel på denne siste typen er utsagnet «alle ungkarer er menn». En ungkar er pr. definisjon en ugift mann, og derfor sier dette utsagnet intet om virkeligheten, det sier kun noe om hvordan vi tilfeldigvis har definert begrepene.
     Ifølge språkfilosofene er analytiske utsagn intet annet enn konvensjoner - de er kun resultater av hvordan vi bruker ord. De er derfor egentlig verken sanne eller usanne, de er vilkårlige. Det finnes mange eksempler på analytiske utsagn - f.eks. utsagn innen fag som matematikk og logikk. Om slike utsagn hevdet Wittgenstein at de alle sier det samme: nemlig ingenting. (Tractatus, 6.11.) Alle nødvendige (analytiske) utsagn er dermed vilkårlige, siden konvensjoner er skapt av oss og gjerne kunne vært annerledes. Dette innebærer at enhver kan skape de logiske systemer han selv vil. (Etterhvert ble det også skapt mange forskjellige såkalte logiske systemer.)
     Som en konsekvens av denne holdningen oppstod det et skarpt skille mellom logikk og virkelighet: kan noe bevises logisk, har det intet med virkeligheten å gjøre, og dersom et utsagn er en beskrivelse av virkeligheten, kan det ikke begrunnes eller bevises ved hjelp av logikk.
     La oss nå se på de syntetiske utsagn. Disse inneholder informasjon om virkeligheten. Språkfilosofene forsøkte derfor å lage en teori om hvilke kriterier man skulle sette for å kunne si at et meningsfullt syntetisk utsagn er sant, eller, som de sa, verifiserbart. Språkfilosofene hevdet at de var empirister og opptatt av beskrivelser av virkeligheten; de la derfor stor vekt på sansedata som utgangspunkt for kunnskap. Dette benyttet de som et utgangspunkt for en definisjon av verifiserbarhet: Et (syntetisk) utsagn er verifiserbart dersom det kan bekreftes ved hjelp av sansedata. Hvis et (syntetisk) utsagn ikke kan verifiseres på denne måten, sies det å være metafysisk - for språkfilosofene er dette synonymt med meningsløst - og fortjener ingen oppmerksomhet.
     En god del utsagn som de fleste vil oppfatte som sanne er verifiserbare. Et utsagn av typen «det regner» er opplagt verifiserbart. Utsagnet «Per har tannverk» er riktignok ikke verifiserbart av andre enn Per selv, men regnes allikevel som verifiserbart. «Napoleon tapte slaget ved Waterloo» er ikke verifiserbart av oss som lever nå, men det var verifiserbart av de som da var tilstede, og regnes derfor også som verifiserbart.
     Dette prinsippet ser tilforlatelig ut, men det førte til en del drastiske konsekvenser, og noen av dem vil vi nevne her. Ifølge verifikasjonsprinsippet finnes det intet grunnlag for å hevde at utsagnet «loven om årsak og virkning gjelder» er sant. På samme måte er det med utsagnet «solen står opp hver morgen». Språkfilosofenes holdning til dette spørsmålet går klart frem av sitatet fra Wittgenstein gjengitt ovenfor. Kan man ikke hevde at det finnes naturlover, kan man heller ikke si noe om lovmessighet i virkeligheten, og derfor finnes det heller intet grunnlag for å trekke induktive slutninger. Ifølge språkfilosofene finnes det derfor ingen nødvendige sammenhenger i virkeligheten, virkeligheten er sammensatt av selvstendige fakta som det ikke finnes sammenhenger imellom. (Dette synet omtales som «logisk atomisme».) Wittgenstein sier det slik: ett enkelt faktum kunne vært annerledes enn det er og allikevel kunne alle andre fakta forblitt de samme. (Tractatus, 1.21.)
     Også spørsmålet om det finnes en virkelighet uavhengig av oss blir meningsløst med denne tilnærmingsmåten - det er opplagt at dette ikke kan verifiseres ved hjelp av sansedata. Likeså er utsagnene «Gud eksisterer» og «Gud eksisterer ikke» like meningsløse - ingen av dem kan verifiseres ved hjelp av sansedata.
      Som vi har sett tidligere i boken hører disse spørsmålene - om Gud finnes, om det finnes naturlover - inn under metafysikken. Språkfilosofene hevdet som nevnt at metafysiske utsagn er meningsløse. Dette hadde en interessant implikasjon for verifikasjonsteorien selv. Utsagn som ikke er analytiske eller syntetiske er ifølge språkfilosofene metafysiske, dvs. meningsløse. De analytiske utsagn er sanne siden de er resultatet av vilkårlige språklige konvensjoner. De sanne syntetiske utsagn er sanne siden de kan verifiseres ved hjelp av sansedata. Hva så med verifikasjonsteorien selv? Den er ikke analytisk. Den er ikke syntetisk. Dermed må den være metafysisk - og dermed er den meningsløs. Ifølge verifikasjonsteorien er altså verifikasjonsteorien meningsløs. Wittgenstein hadde ingen problemer med å innrømme dette, han sa det slik: verifikasjonsteorien er «nonsens». Men den er «viktig nonsens». Og slik avsluttet han sitt verk Tractatus: «Det man ikke kan tale om, må man forbigå i stillhet». (Wittgenstein trodde nå at han hadde løst filosofiens problemer, og han oppga sin filosofiske virksomhet. Senere kom han på andre tanker, og han begynte igjen å filosofere, men nå med en helt annet innfallsvinkel. Dette kommer vi tilbake til.)
     Hva er da filosofiens oppgave? Språkfilosofene hevdet at observasjon og systematisering av sansedata, foruten undersøkelser av syntetiske utsagn, er videnskapens saksområde. Videnskapen kan videre ikke hevde sikre, absolutte teorier, men kun gi uttrykk for sannsynligheter. Analytiske utsagn overlates til fag som matematikk og logikk. Metafysiske utsagn avvises helt. Filosofenes oppgave er ifølge dette synet intet mer enn å klargjøre hvordan ord brukes.
     Den andre av de store språkfilosofer var Bertrand Russell. Her vil vi kun kort omtale noen få hovedpunkter i Russells filosofi. Russells litterære produksjon er enorm, og dessuten skiftet han standpunkter svært ofte. Enkelte av hans teorier har allikevel fått stor innflydelse.
     Han var av den oppfatning at dagligspråket er forvirret, det impliserer usannheter - det må derfor reformeres, det må skapes et idealspråk. Ett av problemene Russell var opptatt av var utsagn av typen «Per er syk». Slike utsagn har ifølge Russell to forutsetninger: for det første at det finnes en person ved navn Per, og for det annet at han nå er syk. Hva så med følgende utsagn, som er av samme type: «Den nåværende kongen av Frankrike er skallet». (Dette er Russells eget eksempel.) Russell ser denne type utsagn som meget problematiske siden det ikke finnes noen konge av Frankrike. Russell la ned et enormt arbeide i å systematisere og klargjøre slike problematiske områder innen filosofien.
     Også på et annet, sentralt område la Russell ned et stort arbeide. Han laget en definisjon av implikasjon som selv om den avviker fra det de fleste vil oppfatte som naturlig, har fått stor utbredelse. De fleste vil hevde at f.eks. «det regner» impliserer at «bakken er våt». En slik slutning forutsetter imidlertid at det finnes årsakssammenhenger i virkeligheten, og dette var noe de logiske atomister benektet. Russells definisjon er i overensstemmelse med de logiske atomisters oppfatning: «A impliserer B» betyr ene og alene at «det er ikke slik at A er sann når B er usann». Dette medfører at ethvert sant utsagn impliserer ethvert annet sant utsagn: «det regner» impliserer derfor ikke bare at «bakken er våt», men også at «2 + 2 = 4» og at «Harald Hårfagre samlet Norge til ett rike». Denne teorien sier også at ethvert usant utsagn impliserer ethvert usant utsagn: «2 + 2 = 5» impliserer «sneen er blå». Teorien medfører også at ethvert usant utsagn impliserer ethvert sant utsagn, og den medfører at et sant utsagn ikke kan implisere et usant utsagn. Denne formen for implikasjon kalles materiell implikasjon.
     Etikk, hevdet Russell, bør ikke betraktes som en gren av filosofien. Hans begrunnelse var at all vår kunnskap er begrenset til de områdene videnskapene beskjeftiger seg med, og videnskapen har intet å si om verdi-spørsmål. Alle etiske holdinger er derfor fundamentalt sett byggetpå den enkeltes følelser, og de er derfor subjektive. Sier man at «mord er galt», betyr dette kun at man ikke liker mord, sier man at «tyveri er galt» betyr dette kun at man ikke liker tyveri. På dette punktet skilte Russells oppfatning seg ikke fra den som dominerte blant de andre språkfilosofene. Til tross for sin subjektivisme tok Russell stilling til en lang rekke etiske spørsmål. At dette var direkte i strid med hans eget filosofiske standpunkt hadde han heller ingen problemer med å innrømme.
     Vi vil avslutte denne seksjonen med en kort beskrivelse av Wittgensteins senere filosofi. Etter noen års fravær fra filosofien kom Wittgenstein til at han i sin første periode hadde begått en viktig feil. Han hadde gått ut ifra at språket først og fremst er til for å beskrive virkeligheten. Nå hevdet han at språket har mange forskjellige oppgaver, og at beskrivelser av virkeligheten kun er en av de mange oppgavene han mente er likeverdige: Man kan bruke språket til å stille spørsmål, man kan gi befalinger, uttrykke ønsker, forbanne, be, hilse, osv. Å bruke språk er som å delta i ett av flere mulige spill - og som i spill finnes det regler. Spilleregler kan ikke sies å være sanne eller gale - de er konvensjoner. På samme måte er det med reglene for bruk av språk, hevdet han: skal man være med i spillet, må man følge reglene. Wittgenstein snakket f.eks. om språk-spillet etikk, språk-spillet naturvidenskap, osv. Sier man at 2 + 2 = 5, begår man ifølge Wittgenstein ikke en feil, man følger bare ikke de spillereglene som er akseptert i matematikken.
     Ifølge dette synet er filosofenes oppgave å klargjøre hvordan folk flest benytter språket, ikke å undersøke virkelighetens fundamentale natur. Denne tilnærmingsmåten oppklarer slike spørsmål som f.eks. om mennesket har fri vilje eller ikke. Når folk flest bruker uttrykk som at «han gjorde det av fri vilje», mener de at han valgte det selv. Folk bruker dette uttrykket på en måte som innebærer at de er av den oppfatning at mennesket har fri vilje. Språkfilosofene sluttet av dette at mennesket kan omtales som om det har fri vilje. På denne måten vil det som tidligere ble oppfattet som filosofiske spørsmål oppløses. Grunnen til at tidligere filosofer ikke hadde sett denne «løsningen» var at de var blitt forledet av at språket er uklart og forvirrende.


EKSISTENSIALISMEN

Denne filosofiske retningen var sterkt på moten, spesielt i Tyskland og Frankrike, i årene etter den annen verdenskrig. De fremste tenkerne var Martin Heidegger (1889-1976) og Jean Paul Sartre (1905-1980). Eksistensialismen hadde mange forløpere, blant dem er de tidligere omtalte romantiske filosofer, dansken Søren Kierkegaard (1813-1855) og «kjellermennesket», hovedpersonen i Dostojevskijs roman Opptegnelser fra et kjellerdyp.
     Eksistensialistene er motstandere av å bygge opp altomfattende filosofiske systemer med standpunkter innen metafysikk, epistemologi, etikk, osv. Det er videre store forskjeller mellom tenkere som klassifiseres som eksistensialister - det finnes f.eks. både sterkt religiøse og sterkt ateistiske eksistensialister. Det er allikevel endel fellespunkter: De hevder at virkeligheten er absurd, at den ikke kan forståes ved hjelp av fornuften, og at man derfor må benytte ikke-rasjonelle erkjennelsesmetoder som tro, følelser, intuisjon, vilje. Sannheten kommer innenfra, «kunnskap er subjektiv» hevdet Kierkegaard. Eksistensialistene er også motstandere av determinisme. De hevder at man ved å benytte fornuften må komme til den konklusjon at mennesket ikke har fri vilje. Siden det er opplagt at mennesket har fri vilje, styrker dette deres oppfatning om at fornuften ikke kan gi sann kunnskap.
     Alle mennesker må praktisk talt hvert eneste øyeblikk foreta valg - og dette er ifølge eksistensialistene skremmende, siden mennesket verken har eller kan ha noen normer å velge ut ifra. Virkeligheten er uforståelig, og ved stadig å måtte velge lever mennesker i angst - og denne angsten er uunngåelig. (Angst må ikke forveksles med frykt. Det er naturlig å føle frykt i farlige situasjoner, men angst er en type frykt som er kjennetegnet ved at den ikke har noen bestemt årsak.)
     «Kjellermennesket» - som iblant omtales som den første eksistensialist - påstod at han ikke kunne være fri så lenge han var «tvunget» til å godta at 2 + 2 = 4. Frihet er ifølge dette synet et fullstendig fravær av alle mulige hindringer, ikke bare fravær av «konvensjoner» som f.eks. at 2 + 2 = 4, men også de metafysiske «hindringer» som virkeligheten setter.
     Søren Kierkegaard var en ivrig protestant, og han var sterkt imot alle forsøk på å bevise Guds eksistens. Et slikt bevis, hevdet han, vil gjøre Gud om til et objekt, en ting. Gud og religion skal ifølge Kierkegaard være uklar, og han kunne ikke godta at en religion har noe formål dersom den er forståelig. Kierkegaard hevdet, som Tertullian, at å tro er å godta det som ikke kan forståes. Det finnes dog ifølge Kierkegaard én hindring for tro: intelligens. Intelligens må derfor bekjempes. Det det trengs mer av er ikke refleksjon, men pasjon, hevdet han. Kierkegaard hevdet videre at det er skremmende at mennesket må foreta valg. Ikke bare fører ethvert valg til at et utall valgmuligheter for evig og alltid forsvinner ut i intet - velger man en utdannelse sier man samtidig nei til andre utdannelser, velger man et yrke sier man nei til andre yrkesalternativer - men hver eneste valgsituasjon er skremmende, siden det ikke finnes saklige grunner for å si ja til noe og nei til noe annet.
     Den første akademiske eksistensialist var Martin Heidegger. Ikke var han religiøs, og heller ikke var han ateist. Det han var mest opptatt av var spørsmålet om hvorfor det i det hele tatt eksisterer noe.
     Det eksisterer mange ting omkring oss, og Heidegger hevdet at alle disse ting er værende, hver ting er en væren. Men det som gjør at tingene eksisterer er at de også har Væren. Det er Væren som gjør at ting eksisterer. Væren er, ifølge Heidegger, den fundamentale virkelighet, og den er uforståelig med fornuften, fornuften gir oss bare kunnskap om de værende ting. Heidegger hevdet videre at vi mennesker er opptatt av ting (som er værende), men det vi burde være opptatt av er Væren. Vi må åpne oss for Væren og glemme de værende ting. Sannhet og fornuft er uforenlig med hverandre, ifølge Heidegger - fornuft gir kun kunnskap om de værende ting, ikke om Væren. Han hevdet også at kjedsomhet er erkjennelsesmessig verdifullt, fordi når man kjeder seg er man ikke opptatt av noen spesielle (værende) ting - og derfor er man mer mottagelig for Væren.
     Heidegger var ikke tilfreds med ordet menneske, han benyttet et annet uttrykk: Mennesket har væren (tysk: «sein») og befinner seg alltid et sted (tysk: «da») - mennesket er derfor et «Dasein». Dasein kan ifølge Heidegger ikke være lykkelig, og hovedgrunnen til dette er at det er en ting som henger over det som en uunngåelig katastrofe: døden. Ifølge Heidegger finnes det en mørk kraft i universet, og denne kraften er årsaken til alle menneskets problemer. Denne kraften er Das Nichts - Intetheten. Dessuten er alt som eksisterer begrenset - og alt har derfor Intethet som en vesentlig egenskap. Et menneske har kun et endelig antall egenskaper, og dette betyr, ifølge Heidegger, at Intethet er den mest dominerende egenskapen. Når man dør blir man helt oppslukt av Intetheten. Dette er et av aspektene ved Heideggers berømte aforisme Das Nicht nichtet.
     Den mest kjente av eksistensialistene er den franske forfatter og filosof Jean Paul Sartre. Ifølge Sartre er mennesket fullstendig fritt og derfor også fullstendig ansvarlig for sine handlinger. Men Sartre har en spesiell oppfatning av hva dette innebærer; frihet er fravær av absolutt alle begrensninger. Ved fødselen er mennesket fullstendig uten identitet, ved valg skaper det sin identitet etterhvert som livet skrider frem: å være er å skape seg selv. Dette er forøvrig et eksempel på eksistensialistenes oppfatning om at «eksistens kommer foran essens»: mennesket eksisterer først og får så sin identitet, sin essens, etterhvert som valg blir foretatt.
     Ifølge Sartre er dette en forbannelse, vi er dømt til å være frie. Å ha fri vilje er en forbannelse fordi det ikke finnes - og heller ikke kan finnes - noen veiledning; det finnes ingen basis for noen etikk, vi er fanger i en meningsløs verden, det finnes ingen utgang. (Ingen utgang er tittelen på et av Sartres skuespill.) Det er pinlig at Gud ikke eksisterer, og at det derfor ikke finnes noen allmenngyldig moral. Mennesket er isolert, fortapt, alene. Sartre selv stilte spørsmålet om det er noen forskjell på å drikke seg full eller å styre en nasjon - og han svarte benektende. Verden og livet er meningsløst, og ved å betrakte verden føler mennesket kvalme. (En av Sartres romaner heter Kvalmen.)
     Ifølge Sartre forsøker folk flest å flykte fra dette faktum, de er eskapister (eskapisme = virkelighetsflukt). Alle filosofier og religioner som hevder å gi veiledning er kun svindel og bedrag. Man må akseptere at verden er meningsløs, og så lide seg igjennom livet frem til man dør. Den mest kjente av de mange eksistensialistiske forfattere ved siden av Sartre, Albert Camus, hevdet at det kun finnes ett viktig filosofisk spørsmål: skal man begå selvmord eller ikke?
     Eksistensialistenes politiske syn var kollektivistisk; praktisk talt alle var tilhengere av en sterk stat med stor makt. Kirkegaard var tilhenger av en autoritær styreform, Heidegger var som vi tidligere har nevnt nazist, Sartre stod på meget god fot med de franske kommunistene og i en av sine bøker omtalte han Cubas diktator Castro som århundrets helt. At disse filosofiske holdningene har fått navnet eksistensialisme kan forklares med bakgrunn i Immanuel Kants teori om at virkeligheten er todelt. Som vi har sett gir ifølge denne teorien fornuften kun informasjon om den fenomenuelle virkelighet, mens andre erkjennelsesformer er nødvendige for å oppnå kunnskap om den egentlige virkeligheten: den nomenuelle verden. Språkfilosofene (og pragmatikerne) beskjeftiget seg med den fenomenuelle verden og benyttet det som oppfattes som en fornuftsmessig tenkemåte, mens eksistensialistene ga avkall på fornuften for å beskjeftige seg med den virkelig eksisterende verden.




TIL INNHOLDSFORTEGNELSEN
TIL NESTE KAPITTEL

©Vegard Martinsen 2000