ETTERORD
Gjennom filosofiens historie løper det to hovedlinjer; den ene med
utgangspunkt i Platon, den andre med utgangspunkt i Aristoteles. Som vi
husker hevdet Platon at virkeligheten er to-delt. I samsvar med dette
hevdet han at sansene ikke gir oss pålitelig kunnskap, at man bør leve
bortvendt fra denne verden, at kun noen få utvalgte har tilgang til den
egentlig virkelighet og at de fleste mennesker derfor må styres av de som
har denne innsikten. Aristoteles, på den annen side, hevdet at det kun
finnes en virkelighet, og at sansene gir oss pålitelig kunnskap om denne
virkeligheten. Han hevdet videre at man bør leve et godt liv i denne
verden, og dette gjør man ved å realisere de evner, interesser og anlegg
man har. Siden den ene virkeligheten er tilgjengelig for alle, er hvert
enkelt menneske i stand til å leve sitt liv uten diktat fra andre.
De fleste senere filosofer og filosofiske systemer er i hovedsak enten
platonske eller aristoteliske. Dette betyr at de fleste tenkere etter
filosofiens glansperiode i antikkens Hellas har gitt uttrykk for holdninger
som i hovedsak enten er i samsvar enten med Platons eller med Aristoteles'
verdensanskuelse. I den platonske tradisjon finner vi kristendommen,
Descartes, Rousseau, Kant, Fichte, Hegel og Marx. I den aristoteliske
tradisjon plasseres gjerne Thomas Aquinas og John Locke, selv om man hos
begge disse kan finne sterke innslag som ikke er aristoteliske. Den eneste
som er konsekvent aristotelisk er Ayn Rand.
Men det er ikke bare filosofene som kan deles inn på denne måten, også de
fleste mennesker har i de tidlige stadier av sine liv ervervet seg en
grunninnstilling som gjør at de naturlig hører hjemme i den ene eller den
annen tradisjon. Man kan derfor si om de aller fleste mennesker enten at
vedkommende er platoniker eller at vedkommende er aristoteliker.
Platonikerne hevder gjerne at det finnes ikke-rasjonelle veier til
kunnskap, at man har plikt til å ofre sine verdier, at kun noen få utvalgte
har kunnskap om rett og galt, og at disse må styre samfunnet. De har også
en tendens til å benekte at mennesket har fri vilje, og hevder derfor at
mennesket ikke kan holdes ansvarlig for sine handlinger. På den annen side
hevder aristotelikerne at kun sansene og fornuften gir kunnskap, at man
skal leve et godt liv ved å realisere sine evner og interesser, og at
mennesket fullt ut er i stand til å leve sitt liv uten overoppsyn verken
fra «samfunnet» eller fra Gud. De mener også at mennesket har fri vilje, og
hevder derfor at hvert enkelt menneske skal holdes ansvarlig for sine
handlinger. Platonikerne hevder videre at samfunnet har selvstendig
eksistens, aristotelikerne hevder at samfunnet kun er en samling individer.
I samsvar med dette er platonikerne som oftest kollektivister, mens
aristotelikerne som regel er individualister.
Platonikerne hevder gjerne at det er et skille mellom det som er moralsk og
det som gavner en selv; typisk her er Immanuel Kant som hevdet at en
handling bare kan betraktes som moralsk hvis den er fullstendig blottet for
egeninteresse og utføres med plikt som eneste begrunnelse. Aristotelikerne
hevder gjerne at det er moralsk å gjøre sitt beste for å leve et godt liv
på jorden; typisk her er Ayn Rand som hevdet at det høyeste moralske
prinsipp er å leve et lykkelig liv som menneske, og at rasjonell
egeninteresse er den høyeste dyd.
* * *
Platonikerne har også en tendens til å være rasjonalister. Som vi så
tidligere i boken går rasjonalismen fundamentalt sett ut på at man mer
eller mindre tilfeldig velger et utgangspunkt, og så utleder konsekvenser
fra dette. Det man da kommer frem til holder man fast på, uansett om
observasjoner av virkeligheten opplagt burde gi andre konklusjoner. Også de
fleste av de filosofer som omtales som empirister er i denne forstand
egentlig rasjonalister. Både Berkeley og Hume regnes som empirister, men
Berkeley hevdet at objekters sansekvaliteter er noe vi tillegger objektet
idet vi sanser og derfor at alt er subjektivt, og Hume benektet endog at
objekter eksisterer. Dersom empirisme innebærer at kunnskap oppnåes ved å
ta utgangspunkt i den sansbare virkelighet, er det uholdbart å si at
Berkeley og Hume er empirister - begge valgte å tro på sine konklusjoner
fremfor det de kunne observere.
Det finnes utallige eksempler på rasjonalisme. Et typisk eksempel fra vår
tid er hvordan sosialismen i flere tiår ble ansett som et moralsk og
politisk ideal, selv om den alltid i praksis førte til nød og elendighet i
de land den ble gjennomført.
Likeledes er den nærmest universelle
oppslutning om velferdsstaten uttrykk for en rasjonalistisk tenkemåte.
* * *
En av påstandene i denne bokens innledning var at det er filosofi som
bestemmer historiens gang. En slik påstand kan selvsagt ikke bevises i en
bok som dette. Her vil vi kort henvise til at da kristendommens mystisisme
og altruisme vant gjennom, begynte en periode med forfall på alle områder:
middelalderen. Middelalderens holdninger dominerte helt frem til de
aristoteliske idéer innen etikk og epistemologi ble kjent og i stor grad
akseptert. Middelalderen ble da avløst av en periode med stor fremgang på
alle områder: renessansen. Dengang fantes det imidlertid ikke noen holdbar
begrunnelse for de aristoteliske idéene, og siden disse idéenes forsvarere
(f.eks. John Locke) var svake, lot de seg lett gjendrive av tenkere som
Hume og Kant. Visse elementer av de aristoteliske idéer har imidlertid
overlevet, og dette er den fundamentale årsak til at folk i Vesten
fremdeles har stor politisk frihet og en høy materiell levestandard.
Idag er Vesten i en historisk brytningstid. De vestlige samfunn forfaller,
den sosiale uro er økende - folk er desillusjonerte. De idealer de fleste
trodde på - altruisme, kollektivisme, nasjonalisme, velferdsstat,
sosialisme - har sviktet, og mange tror derfor at løsninger ikke lenger
finnes. Dette er i hovedsak forårsaket av at de aksepterte platonske idéer
ikke gir noen andre løsninger enn de som har vært forsøkt. At de platonske
idéer gir slike resultater som alle vil si er uønskede, kommer av at disse
idéene er feilaktige; de gir ikke grunnlag for en korrekt forståelse av
virkeligheten. Man kan også si at det kartet som har vært i bruk (de
platonske idéer) ikke stemmer med terrenget (virkeligheten). Forrige gang
de platonske idéer vant igjennom førte de til middelalderen - og noe
tilsvarende kan skje igjen.
Aristoteliske idéer er på mange områder totalt fremmed i Vestens kultur. At
man må basere seg kun på sansene og fornuften som veier til erkjennelse, at
det er moralsk å leve et godt liv, at man må respektere andre menneskers
rett til å leve sine liv slik de selv vil, og at samfunnet må organiseres
slik at alle holdes moralsk, økonomisk og politisk ansvarlig for sine egne
handlinger, er idéer som er stikk i strid med de platonske idéer de fleste
oppfatter som de eneste riktige.
Aristoteliske idéer har en gang tidligere forårsaket en renessanse - og de
kan gjøre det igjen.
TIL INNHOLDSFORTEGNELSEN
TIL LITTERATURLISTEN
©Vegard Martinsen 2000