DEN TIDLIGE EMPIRISME



Descartes omtales gjerne som den moderne filosofis far. Enkelte vil dog la ham dele denne tittelen med engelskmannen Francis Bacon (1560-1626). Det er ingen tvil om at Descartes var en langt mer betydelig tenker enn Bacon, men Bacon representerte en annen filosofisk retning: Descartes var rasjonalist, Bacon var empirist. Bacon innledet den empiristiske retning innen filosofien, og i denne tradisjonen ble han etterfulgt av bl.a. Locke, Berkeley og Hume.
     Som vi tidligere har omtalt innebærer rasjonalismen at man mer eller mindre tilfeldig velger et startpunkt, og så med stor vekt på nøyaktighet og logisk konsistens utleder konsekvenser fra dette utgangspunktet. Dersom det oppstår uoverensstemmelser mellom det man har resonnert seg frem til og det man kan observere, velger man å holde seg til det man har resonnert seg frem til, og avviser det man kan observere f.eks. ved å hevde at sansene er upålitelige.
     Det første eksemplet vi så på denne holdningen var Parmenides' overbevisning om at alle forandringer vi kan observere omkring oss bare er innbildning. Platon var også rasjonalist, han hevdet at formenes verden er mer virkelig enn den virkelighet vi kan observere. Også av forrige kapittel ser man at denne metoden lett kunne gi underlige resultater, høydepunktene må vel være Leibniz' monadelære og Descartes' overbevisning om at dyr ikke er levende vesener, men kun avanserte maskiner. Et annet eksempel, som klart illustrerer rasjonalistenes måte å forstå verden på, finner vi i astronomiprofessorenes reaksjon på Galileis forslag om at de kunne benytte et teleskop for å observere himmellegemer som til da ikke var oppdaget. De nektet rett og slett å se igjennom teleskopet, de «visste» at det var syv himmellegemer og at det ikke kunne være flere. Syv var nemlig et hellig tall, og derfor måtte det være syv himmellegemer, observasjoner av virkeligheten var både unødvendig og irrelevant, hevdet de.
     I lys av denne generelle holdningen er det ikke vanskelig å forstå at enkelte filosofer begynte å søke etter en annen tilnærmingsmåte. Siden rasjonalismen førte til resultater som står i strid med det man direkte kan observere, forårsaket dette en motreaksjon hvor man begynte å legge hovedvekten på det man direkte kan observere, erfare. Et annet ord for erfaring er empiri, den nye retningen fikk derfor navnet empirisme.
     Siden det angivelig var fornuften som hadde ført til slike merkelige resultater, var empiristene skeptisk innstilt til fornuften.
     Den første tenker som omtales som empirist er altså Francis Bacon. Han var som Leibniz også politiker, men ble anklaget for å være korrupt og fradømt sine stillinger.
     Hans betydeligste innsats lå i hans vektlegning av induksjon - generalisering på basis av observasjon av virkeligheten - fremfor deduksjon. Han gikk til og med så langt som å hevde at man ikke kan oppnå ny kunnskap ved deduksjon. La oss for å illustrere dette igjen se på Sokrates-syllogismen: «Alle mennesker er dødelige, Sokrates er et menneske, ergo er Sokrates dødelig». Bacon hevdet at konklusjonen ikke sier noe som vi ikke visste da vi kjente premissene. Da vi hadde premissene visste vi allerede at Sokrates var dødelig - konklusjonen er allerede inneholdt i premissene. Slik er det med alle deduktive slutninger, mente Bacon, og han hevdet derfor at deduktive logiske resonnementer er verdiløse. Kunnskap oppnåes kun ved å observere virkeligheten og så foreta skrittvis induksjon upåvirket av egne ønsker og forestillinger. Kun på denne måten kan man nå frem til sikker viten, hevdet han.
     Bacons egne eksempler på denne metoden er lite imponerende, for å si det mildt; ingen av hans eksempler er ansett for å gi sikre, induktive slutninger. Etter Bacon er praktisk talt alle tenkere enige om at man ikke kan oppnå sikker viten ved induksjon. Dette vil bli omtalt nærmere i kapitlet om Hume.
     Bacon var også en av de første som hevdet at kunnskap ikke bare er til for kunnskapens egen skyld, som et mål for kontemplasjon. Han var av den oppfatning at kunnskap er til for å bedre menneskenes kår. To av verdens beste aforismer om dette stammer fra Bacon: «Kunnskap er makt», og Nature, to be commanded, must be obeyed. (Denne siste kan forklares med at dersom vi skal kunne bruke og utnytte naturen, må vi adlyde den, dvs. vi må følge naturens lover.) Dette innebærer at skal vi kunne utnytte f.eks. elektrisiteten, må vi kjenne til de naturlover som gjelder på dette området, f.eks. Ohms lov.


JOHN LOCKE

Locke (1632 -1704) var til å begynne med mer interessert i litteratur og naturfag enn filosofi, hans interesse for filosofi ble ikke vekket før han kom over Descartes' verker.
     Man kan si at Lockes filosofi på overflaten ser ut som om den er sterkt forkjellig fra Descartes', men dersom man går litt nøyere inn på den, viser det seg at det er store likhetspunkter. Det er kanskje mest korrekt å betrakte Locke som en overgangsfigur mellom rasjonalismen og empirismen. Locke hevder, som Aristoteles og i motsetning til Descartes, at mennesket ikke besitter medfødte idéer; alle idéer og forestillinger kommer fra erfaringen. Mennesket observerer virkeligheten, og det er disse observasjonene som gir tanken materiale å arbeide med.
     Locke skiller mellom enkle og sammensatte forestillinger. De enkle forestillinger er slike som f.eks. objekters utstrekning, form og bevegelse. De sammensatte forestillinger er slike som f.eks. farge, lukt og smak.
     De enkle forestillinger - eller de såkalte primære sansekvaliteter - sier oss noe om hvordan virkeligheten er. De sammensatte forestillinger - eller de såkalte sekundære sansekvaliteter - sier ifølge Locke ikke noe om hvordan ting egentlig er, de er egenskaper vi «tillegger» ting idet vi sanser dem, de har ingen eksistens utenfor bevisstheten. Locke hevder derfor at ting i seg selv ikke har lukt og smak, men disse egenskapene tillegger vi tingen idet vi lukter eller smaker på den. Dette synet innebærer at uten noen som ser vil det ikke være noen farger, uten noen som lytter vil det ikke finnes noen lyder, osv. - uten noen observatør vil kun de primære sansekvaliteter eksistere. (Denne oppdelingen i primære og sekundære sansekvaliteter er ikke ny med Locke, den finnes både hos Galilei og Descartes, men det er Locke som formaliserer denne teorien.) Lockes teori innebærer derfor at all sansning er ufullkommen, og siden det er via sansene vi har kontakt med virkeligheten, har vi kun ufullkomne forestillinger om hvordan virkeligheten egentlig er. Noen eksakt videnskap er derfor, ifølge Locke, ikke mulig.
     Lockes politiske syn fikk stor betydning for den politiske utvikling. Locke selv var en kristen puritaner, men han var en stor tilhenger av toleranse i politiske og religiøse spørsmål. Statens oppgave skal ikke være å fremme bestemte synspunkter verken på disse eller andre områder, hevdet han. Det er heller ikke ifølge Locke statens oppgave å hjelpe mennesker ved å gi dem mat, klær, hus eller arbeid, statens oppgave er kun å beskytte individenes rettigheter. Dette vil i hovedsak si å beskytte eiendomsretten. Locke utarbeidet en omfattende rettighetsteori, og denne har vi nevnt i bokens første del. Vi vil dog legge til at Locke ikke var lojal mot de fundamentale prinsipper i sin politiske filosofi.
     Lockes politiske idéer kom i stor grad til å prege ikke bare de norske, men også de amerikanske grunnlovsfedrene, spesielt Thomas Jefferson, som forfattet den amerikanske uavhengighetserklæring: «Vi anser følgende sannheter for å være selvinnlysende: Alle mennesker er skapt like, de er av sin Skaper utstyrt med visse ukrenkelige rettigheter, blant disse er retten til liv, frihet, og retten til å søke etter lykken. For å sikre disse rettighetene er statsmakten opprettet . . . ».


GEORGE BERKELEY

Berkeley (1685-1753)er ansett som en langt mer typisk empirist enn Locke. Her skal vi kun nevne hans viktigste bidrag til filosofien, og dette punktet er en viktig gjendrivelse av Locke. Denne gjendrivelsen fikk senere stor betydning for Hume.
     I motsetning til Locke hevdet Berkeley at det ikke er noen forskjell i metafysisk og epistemologisk status på de primære og de sekundære sansekvaliteter. Berkeley hevdet at begge typer sansekvaliteter i samme grad blir tillagt det som observeres av den som observerer.
     Berkeley begrunnet dette synet på følgende måte: Dersom vi observerer et eple, er det egentlig bare sansekvaliteter vi observerer. Vi sanser en bestemt lukt, en bestemt smak, en bestemt farve, en bestemt størrelse, osv. Vi sanser ikke eplet som sådant, men bare de egenskaper ved eplet som påvirker våre sanser. Eplet består altså kun av de egenskapene som sanses, og de egenskapene som sanses må sanses av et subjekt. Siden både primære og sekundære sansekvaliteter sanses av et erkjennende subjekt, kan det ikke være slik at bare noen sansekvaliteter oppstår idet tingen sanses - alle sansekvaliteter må oppstå hos den som observerer i det øyeblikk tingen sanses. F.eks. kan ikke størrelsen på eplet være uavhengig av den som sanser, den vil jo variere alt etter avstanden mellom observatøren og eplet. For Berkeley er derfor alle egenskaper en ting har, både de såkalt primære og de såkalt sekundære sansekvaliteter, like subjektive.
     Berkeley trekker dette synet så langt at han til og med hevder at «å være er å bli observert» - esse est percipi. Det som ingen sanser, det eksisterer ikke. Men hva om vi legger eplet i en pose og lukker den slik at ingen kan se eplet - eksisterer eplet da? I bokens første del ga vi Berkeleys svar på dette spørsmålet: Gud ser eplet. Eplet eksisterer derfor i Guds bevissthet, og derfor eksisterer det. Berkeley, som ikke kan ha vært redd for å trekke de fulle konsekvenser av sine teorier, gikk endog så langt som å hevde at vi har kontakt med Gud - eller Guds bevissthet - hver gang vi sanser noe. Hver sanseopplevelse er egentlig et direkte budskap fra Guds bevissthet til vår bevissthet.







TIL INNHOLDSFORTEGNELSEN
TIL NESTE KAPITTEL

©Vegard Martinsen 2000