ARISTOTELES



Aristoteles (384-322 f.Kr.) var elev av Platon; i sin ungdom studerte han filosofi i Akademiet, skolen som Platon stiftet. Aristoteles ble av kong Filip av Makedonia bedt om å lede oppdragelsen av hans sønn Aleksander, senere kjent som Aleksander den store. Man finner dog få eller ingen spor av Aristoteles' filosofi i Aleksanders politikk. Athens befolkning var fiendtlig innstilt ovenfor Makedonia, og da Aleksander døde fryktet Aristoteles at hans nære forhold til det makedonske kongehus kunne føre til uheldige konsekvenser. Aristoteles flyktet; han ville ikke «la Athen forsynde seg mot filosofien en gang til» sa han, med tanke på Sokrates' skjebne.
      I sine tidlige skrifter var Aristoteles klart påvirket av Platon, men etterhvert ble hans standpunkter mer og mer selvstendige. Aristoteles greide dog ikke helt å frigjøre seg fra sin store lærer, og helt til det siste finnes det platonske elementer i Aristoteles' filosofi. Aristoteles skiller seg fra Platon på et grunnleggende punkt: han kunne ikke si seg enig i at det vi opplever, det vi sanser hvert våkne sekund, ikke er virkelig, og at det som egentlig er virkelig, det kan vi ikke sanse. Aristoteles ville dessuten gjenreise fornuften som en metode for å oppnå kunnskap om denne verden - i motsetning til Platons virkelighetsfjerne rasjonalisme.


METAFYSIKK

Aristoteles benektet at det finnes en annen virkelighet hvor former har en selvstendig eksistens. Ifølge Aristoteles er det kun en verden som eksisterer, og denne ene verden er den som vi direkte erfarer med sansene. Aristoteles hevdet at det Platon kalte former kun er abstraksjoner, og at det var galt av Platon å hevde at disse abstraksjonene også er selvstendig eksisterende ting (i en annen dimensjon).
      Aristoteles mente likevel at formene eksisterer, men ikke uavhengig av tingene vi sanser, de eksisterer som en del av tingene. Alle ting vi kan sanse omkring oss består av to bestanddeler: form og stoff. Stoffet - eller materien - er det som tingen er laget av, formen er det som gjør at den er det den er. F.eks. vil alle hester ha formen hest i seg, alle katter vil ha formen katt i seg, alle stoler har formen stol i seg osv. Det er tingens form som gjør at tingen er det den er, og denne formen sies å være tingens essens.
      Aristoteles tok også opp problemet med forandring. Han hevdet at virkeligheten ikke er statisk, men i kontinuerlig forandring; virkeligheten er dynamisk. Alle ting har i seg visse helt bestemte muligheter, potensialer, og når en ting forandrer seg betyr dette at den virkeliggjør disse potensialene. Et spedbarn har i seg muligheten til å vokse, bli gammel og dø, en eikenøtt har i seg muligheten til å vokse opp til å bli et eiketre osv. All forandring må nødvendigvis være i overensstemelse med disse helt bestemte mulighetene. Så lenge ting kun har helt bestemte muligheter, er det disse mulighetene som bestemmer hvordan tingen vil forandre seg. Dette innebærer at en eikenøtt vil vokse opp til et eiketre (forutsatt at jordsmonn, vanntilførsel osv. er i orden), en eikenøtt kan ikke bli til noe annet enn et eiketre, den kan ikke bli til et appelsintre eller noe annet. Med andre ord: naturen er lovmessig. Aristoteles hevdet i motsetning til blant andre Heraklit at prosesser ikke kan være det primære - det primære er fysiske gjenstander, fordi en prosess er noe som skjer med en gjenstand. Det kan derfor ikke finnes prosesser uten at det finnes gjenstander.
      Ifølge Aristoteles er virkeligheten hierarkisk og teleologisk. At virkeligheten er hierarkisk betyr at hver ting som eksisterer har sin bestemte plass i systemet. At virkeligheten er teleologisk betyr at alt som eksisterer har et mål som det utvikler seg imot.
      Lavest i hierarkiet finner vi de livløse tingene - stener, jord, vann, osv. Disse tingene har ikke sjel. Over disse kommer plantene. Planter er levende, de tar opp næring og er i stand til å vokse; de har vegetativ sjel. Over plantene finner vi dyrene. Dyr har alle egenskaper som plantene har, i tillegg kan de sanse, de kan føle behov og de kan forsøke å tilfredsstille disse behovene, og de kan bevege seg; de har sensitiv og motorisk sjel. Høyest av de levende vesener finner vi mennesket. Mennesket har de egenskaper dyr har, og i tillegg har det evnen til å tenke fornuftig, rasjonelt.
      Siden mennesket er rasjonelt har det mulighet til å finne ut hva som er sant, riktig og godt, og for mennesket er målet å leve i overensstemmelse med dette.
      Aristoteles' metafysikk medfører også at det finnes en «Første Beveger», en gud som satte all bevegelse i universet i gang. Denne guden har ikke gjort annet enn å sette alt i gang, han har ikke skapt universet og han kan heller ikke gripe inn i det som skjer i verden. Han bryr seg heller ikke om menneskene og deres skjebne. For Aristoteles er denne type gud kun en metafysisk nødvendighet; det er ikke meningen at denne guden skal tilbes.


EPISTEMOLOGI

Aristoteles var ikke bare filosof, han var også sterkt interessert i naturvidenskap. Hans hovedinteresse var biologi, og han nedla et meget betydelig arbeid i å klassifisere det dyre- og plantelivet han hadde tilgang til. Observasjonene ble nøye nedskrevet, og disse verkene er meget systematiske og grundige. Dette medfører et viktig filosofisk poeng: All kunnskap begynner med observasjon. Aristoteles' metode er derfor den direkte motsetning til Platons rasjonalisme, som går ut på at man legger liten eller ingen vekt på direkte observasjon av virkeligheten, men deduserer omfattende teorier ut fra mer eller mindre vilkårlige premisser.
      Observasjon av virkeligheten var også grunnlaget for hans gjendrivning av Parmenides' påstand om at forandring ikke er mulig. (Denne påstanden er omtalt i kapitlet om filosofien før Platon.) Aristoteles hevdet at siden vi direkte kan observere at forandringer skjer - man kunne se at Akilles løp fra skilpadden - må forandring være et reelt fenomen. Aristoteles gikk dessuten detaljert igjennom Zenons resonnementer, og viste hvor feilene lå.
      Aristoteles imøtegikk også de som hevdet at sansene iblant kan gi gale opplysninger. Disse hevdet som tidligere nevnt at sansene ikke er å stole på fordi de forteller at (for å bruke et moderne eksempel) jernbaneskinner møtes i det fjerne. Aristoteles' oppfatning var at sanseinformasjonen i seg selv verken er sann eller gal, den bare er. Vurderingen av sanseinformasjonen kan derimot være sann eller gal. Dersom man ser bortover jernbaneskinner og slutter av dette at de møtes i det fjerne, er denne vurderingen gal. Det som ifølge Aristoteles er korrekt er å hevde at ting ser mindre ut jo lenger borte de er. Derfor vil også avstanden mellom skinnene se mindre ut jo lenger bort man flytter blikket.
      Mange regner Aristoteles' arbeider innen logikken som hans største innsats. Selvfølgelig hadde man tenkt fornuftig før Aristoteles, men det var Aristoteles som fant lovene og identifiserte prinsippene for korrekt tenkning. Disse reglene utgjør det feltet vi kaller logikk. (Aristoteles' innsats på dette området var stor, men ikke uttømmende. Også senere tenkere som Thomas Aquinas og John Stuart Mill har kommet med betydelige bidrag.)
      Logikk som metode er omtalt i bokens første del. Her skal vi derfor kun si noe om Aristoteles' syn på logikk. I våre dager er det vanlig å betrakte logikkens lover som et vilkårlig sett av regler uten noe forhold til virkeligheten, og at disse reglene gjerne kunne ha vært annerledes. Aristoteles hadde et annet syn på dette. Han hevdet at logikkens lover er bygget på det metafysiske faktum at selvmotsigelser ikke eksisterer i virkeligheten - en ting kan ikke både ha og ikke ha den samme egenskapen. Dersom man i et resonnement bryter logikkens lover, får man en selvmotsigelse, noe som er illustrert ved følgende eksempel: «Alle mennesker er dødelige», «Sokrates er et menneske». Konklusjon: «Sokrates er ikke dødelig». Her har vi en selvmotsigelse, fordi vi har både at «alle mennesker er dødelige», og at «Sokrates, som er et menneske, er ikke dødelig».
      Ifølge Aristoteles er logikkens lover altså forankret i virkeligheten. Dette synet på logikk sies å være ontologisk. Aristoteles' begrepsteori kalles «moderat realisme». Denne teorien går ut på at det i alle ting finnes en metafysisk essens, og at alle ting som faller inn under samme begrep har den samme essensen i seg. Alle hester har den samme essensen «hest» i seg, alle biler har den samme essensen «bil» i seg osv. Alle ting som inneholder samme essens faller inn under samme begrep, og vi danner begreper ved å oppdage disse essensene.


ETIKK

Også innen etikken benyttet Aristoteles sin tradisjonelle metode; han betraktet virkeligheten. Han begynte med å observere hva kloke mennesker gjorde, hvordan de levet sine liv osv. Dette brukte han sammen med sine teorier innen metafysikk og epistemologi som et utgangspunkt for sine etiske teorier.
      Alle ting som eksisterer har visse bestemte muligheter, potensialer. Også mennesket har visse muligheter i seg, og et godt liv er et liv som går ut på å virkeliggjøre disse mulighetene. For på en best mulig måte å virkeliggjøre det som er i et bestemt menneske, må det bruke den egenskapen som er spesielt menneskelig, og som skiller det fra dyrene: det må bruke fornuften.
      I motsetning til Platon hevdet Aristoteles at det ikke finnes noe Det Gode uavhengig av menneskelige behov. Alt godt er godt for noe, det er godt i forhold til en eller annen hensikt. Hensikten må ifølge Aristoteles være å leve et godt liv, og et godt liv er å leve i overensstemmelse med sine evner og egenskaper. Det er denne type etikk som kalles eudaimonisme. Den aller beste måten å leve livet på vil være et liv som i størst mulig grad går ut på å anvende fornuften, og Aristoteles gikk derfor inn for at man bør leve et kontemplativt liv, det vil si et liv hvor man sysler med abstrakte videnskaper som astronomi, matematikk, metafysikk, altså fag som ble betraktet som ikke å ha noen praktisk nytte. Han mente også at et godt liv blant annet må inneholde elementer som en god helse, materiell velstand, gode venner og at ens barn er veloppdragne.
      En omtale av Aristoteles' etikk kan ikke utelate hans tese om «den gyldne middelvei». Det er viktig, mente han, at man ikke er ødsel. Men man må heller ikke være for gjerrig; det riktige må være å finne en gylden middelvei, en slags balansert generøsitet, hvor man verken gir bort for mye eller for lite. Likeledes må man ikke være feig, men man må heller ikke være for dumdristig. Løsningen er en gylden middelvei - man må ikke være ekstrem i noen retning på noe område.
      Denne teorien høres kanskje tilforlatelig ut, men den er lett å misforstå. Den skal ikke forståes dithen at man skal finne en gylden middelvei på alle tenkelige områder. Tenk deg at man skal finne en «gylden middelvei» mellom løgn og sannhet! Aristoteles' oppfatning var at dersom to ytterpunkter begge er gale, slik som feighet og dumdristighet, er løsningen å velge en mellomting mellom de to ytterligheter.


POLITIKK

Også på dette området viser Aristoteles sin virkelighetsorienterte betraktningsmetode: Med assistanse fra endel medhjelpere undersøkte han i detalj forfatninger og styresett i over 150 forskjellige stater. Han beskrev utførlig hvordan disse statene fungerte, og han vurderte hva som var godt og hva som var dårlig.
      Som den ene ytterlighet plasserte han tyranniet, et system hvor en person styrer i overensstemmelse med eget forgodtbefinnende. Den annen ytterlighet var demokratiet, som han betraktet som en form for massens diktatur, en styreform som ikke tar hensyn til det enkelte menneske. Aristoteles' løsning er også her en «gylden middelvei», han mente at det beste system vil være en form for aristokrati - samfunnet skal styres av en elite.


ESTETIKK

Kunst er viktigere enn historie, mente Aristoteles. Historien fremstiller virkeligheten slik den er, kunsten skal ved å imitere virkeligheten fremstille virkeligheten slik den kunne være.
      Aristoteles hevdet at man kan oppleve en slags renselse - katarsis - ved en kunstopplevelse. Ved å identifisere seg med heltens lidelser i en tragedie vil man kunne oppnå en utløsning og en tilfredsstillelse man har behov for, men som man vanskelig kan oppnå i sitt eget liv. Det blir lettere for mennesker å følge den gyldne middelvei i livet når man i kunsten får oppleve ekstreme hendelser.
      Aristoteles formulerte også regler som ble fulgt av kunstnere på hans tid. Spesielt godt kjent er hans regler om stedets enhet, tidens enhet og handlingens enhet for dramatiske verker: All handling må foregå på samme sted, det må foregå i løpet av kort tid og alt som sies må være nødvendig for handlingen.




TIL INNHOLDSFORTEGNELSEN
TIL NESTE KAPITTEL

©Vegard Martinsen 2000